I gynekologstolen

I dag har jeg gjort noe som jeg vil pst ingen kvinner liker. Jeg har vrt p gynekologisk underskelse. Aller frst mtte jeg innom apoteket for hente ut det som legen skulle stappe oppi livmora mi, og jeg m si at jeg ble litt stum da jeg s strrelsen p esken. Den var serist 40 cm lang! Skulle heeeeeele greia.....oppi der...?!

Jeg mannet meg opp til dra til legen med den store esken. For en gangs skyld var legen ganske presis. Jeg ble litt overrasket da han tok meg med inn p sitt vanlige legekontor, for der var det bare en vanlig flat benk, med snne "beinholdere" nederst ved beina. Jeg satt der og funderte p hvor ubehagelig det ville vre ligge helt flat p rygg, med beina spredd milevis fra hverandre. Legen lurte p hvor lenge siden det var siden siste celleprve, og jeg mtte innrmme at det var nok litt for lenge siden. Legen gikk for hente noe som han manglet, og da han kom tilbake til kontoret sitt, lste han dren. Jeg vet ikke helt om jeg skal vre happy for at han slik forhindrer at noen uforvarende pner dra (og blotter meg for de som sitter og venter p gangen) eller om jeg skal bli smnervs for at jeg skal kle meg naken med en fremmed bak en lst dr... Vel, ingen vei tilbake. Dra er lst, og legen vipper opp den senga si, slik at den plutselig ble en gynekolog-stol.

"N er jeg klar", sier han. Hohoi, her er det bare kaste fillene! Et godt tips er unng ha p seg strmpebukser nr man skal kle av seg hos legen (eller hos fysioterapeut/manuellterapeut eller liknende), for det er innmari klnete kle p seg igjen etterp.... Jeg tok av meg buksa og trusa. S begynner man fundere p om man skal beholde sokkene p eller ta av de ogs? Hva er normalt, liksom? Jeg ville kle av meg minst mulig, s jeg beholdt de p.... 

Jeg klatret opp p benken, og gjett hva legen sier s....? "Lenger ned, enda mere ned". *Sukk* jeg klarer jo aaaaaldri plassere meg langt nok ned!

Men denne gangen fikk jeg hre noe nytt ogs.... "Eeehm", sier han, "Du m nok spre beina enda litt mer". Jadda, jeg har visst begynt knipe igjen!

Spekulumet stappes inn og pnes opp. Og pnes opp. Og pnes opp. Helt til det ikke gr an pne det mer.

Celleprven kiler litt i livmorhalsen nr den tas, og er ferdig p et blunk.

Men s begynte det "morsomme", i hermetegn. Plutselig stikker det snn sinnsykt i livmoren, og jeg klarer ikke la vre aue meg. S kjente jeg godt at noe ble stappet opp i livmora. Ubehagelig er bare fornavnet. Han tukler litt oppi der, og ble heldigvis fornyd etter en stund. Men da begynte han trke opp alt blodet.... Det var heftig rdt og en liten mengde med rdt.

Nr han er ferdig, forteller han at han mtte klippe opp livmorhalsen med en tang for f tilgang til en "strak vei" inn i livmora med spiralen. Ikke rart at det gjorde vondt! Og det forklarte ogs alt blodet...

N priser jeg meg lykkelig for at spiralen har fem rs holdbarhet, for dette ville jeg ikke ha gjort srlig ofte!!

 

Et r har gtt

Et r har gtt siden jeg fikk kjenne ahkus (bestemors) varme hud, og hre hennes pust. Over et r siden jeg hrte stemmen hennes. Vr siste prat p tomannshnd er godt gjemt inni hjertet mitt, og vil aldri bli glemt. Det har vrt mange tunge dager. Den dagen da faren min gikk bort, var ekstra tung. For ahkku var blant de frste jeg hadde lyst ringe til. Jeg holdt faktisk p ringe henne, fr jeg kom p at ho hadde forlatt oss 5 mneder tidligere. Det var tungt gjentatte ganger mtte fortelle faren min at ho var dd. Hver repetisjon av de ordene, gjorde det mer sant. Jeg har nemlig fortrengt det i stor grad. Jeg har nesten ikke vrt i Maze siden hennes bortgang. Det er vel min mte hndtere tapet p. Jeg har ikke hatt lyst til se hennes hus st forlatt. Eller enda verre, se noen andre bo der.

Det var ahkku som holdt slekta sammen. N er vi spredd for alle vinder. Tenk at ett menneske kan gjre en s stor forskjell! For det finnes ikke mange maken til min ahkku. Ho oppdro 11 egne barn, tok seg av sin svigermor, mor og mann p deres gamle dager, tok seg av sin ssters barn mens de gikk p skole, tok seg av flere av barnebarna sine. Alt dette gjorde ho mens mannen var opptatt hos reinflokken. Huset hennes var alltid pent og alle var velkomne. Til alle dgnets tider. Det var alltid mat f, og ho ble fornrmet om noen psto de ikke var sulten. Selv reinpolitiet visste at de var velkommen til stoppe for bde en prat og en matbit. Nr hukommelsen hennes sviktet, hadde jeg et svare strev med overbevise henne om at jeg faktisk akkurat hadde spist maten ho serverte. Ho kunne jo ikke la "barnet" sulte.

Et r. Det fles som en evighet nr jeg tenker p hvor lenge noe har manglet i livet mitt. Samtidig fles det som om det var i gr jeg satt ved sykesenga hennes. Det er enkelte ting jeg husker s altfor godt. Ordene vi utvekslet. Omtanken jeg flte. Flelsen av at ingenting annet betydde noe i det yeblikket. Da var ahkku viktigst. Den vonde samvittigheten som gnagde; jeg hadde vrt sjeldnere hos ahkku mens faren min var syk. Flelsen av at jeg skulle ha vrt mer tilstede, samtidig som jeg logisk sett vet at jeg ikke kunne ha valgt annerledes. Ahkku hadde mange barn og barnebarn som stilte opp, mens faren min var alene. Jeg fikk muligheten til gi ahkku noe tilbake. Ho fikk kanskje fle samme tryggheten som ho har gitt meg i alle r. At det var noen der. At noen brydde seg. At ho var noe helt spesielt for meg.

Begravelsen er som et svart hull i min hukommelse. Jeg husker enkelte ting, men det meste har jeg fortrengt. Det fles veldig rart ikke huske hvem jeg har snakket med, hvem som var der, hva jeg gjorde den dagen. Det meste er helt visket vekk. Det er kanskje like greit, for det viktigste er huske ahkku. Og ho vil aldri bli glemt.

Dette bildet er tatt i konfirmasjonen til datteren min. Ahkku str og poserer sammen med den andre gjenlevende oldemoren til datteren min.

 

Et lite tilbakeblikk p 2015

ret 2015 viste seg bli et r med mange forskjellige opplevelser.

ret begynte med at jeg var mye syk selv,men jeg ble frisk nok til at turen til Sr-Sudan kunne gjennomfres. Jeg kom hjem med mange inntrykk og mange tanker.



Pressedekning i forkant av turen til Sr-Sudan.



Jeg var med p Trondheimskonferansen for frste gang, og jeg skal definitivt tilbake! Kanskje jeg tr innta talerstolen ogs neste gang...

Februar kom med akutt sykdom hos faren min og jeg satt ved sykesenga i 10 dager i strekk. Dessverre gikk jeg glipp av jenteturen til AEG, men jeg trstet meg med at det kommer flere AEG.

I februar valgte jeg levere permisjonssknad til jobben min. Jeg s ingen annen lsning. Jeg hadde brukt opp nesten alle lovbestemte permisjonsdagene mine, og jeg visste at det fortsatt var behov for hyppige reiser til Karasjok. I tillegg var bestemor blitt syk. Jeg var redd for at jeg risikerte at jeg ikke ville f permisjon til vre sammen med dem p slutten. Siden jeg uansett ikke trivdes med arbeidsmiljet, og min kamp for endringer ikke frte fram, s var det best for meg selv bare si opp. Den avgjrelsen viste seg vre den beste jeg kanskje noensinne har gjort.

I mars gr jeg ut i ulnnet permisjon. Jeg var ogs delegat p FOs kongress. Dette var en intensiv og morsom opplevelse. Kongressen valgte meg inn som 1.vara for Akershus til landsstyret.


Jeg var oppe p talerstolen et par ganger og jeg fikk ogs dele ut premier fra Norsk Folkehjelp (bilder fra turen vr).

I april ble Duodji Of Hirsahill fdt. Dette var i forbindelse med at jeg var p vrmarked p samisk hus og solgte tinntrdarmbnd.

Mai mned kom med mere sykdom, og jeg var sammen med bestemor hennes siste tolv dager.

Deretter ble jeg selv operert i slimhinnene i nesen.

Juni mned kom med ny jobb og tur til Svolvr for delta p FOs avdelingskonferanse.



Deretter sto ferietur til Kreta for tur.



Juli kom med valper hjemme hos oss. Det var en smdramatisk fdsel, men vi klarte berge 7 valper. Dessverre viste det seg at to var dve. For frste gang solgte jeg en hest som er fdt hos meg. Hemera flyttet til Sverige.



August kom med enda mere sykdom og jeg satt to uker ved sykesenga. Samtidig begynte valgkampen. Jeg hadde nemlig i februar sagt ja til st p lista til SV i Sr-Odal.


I september blir jeg valgt inn som 3.vara for SV i kommunestyret og jeg blir ogs valgt inn i Ullern menighetsrd. Lundehunden Mist flytter til oss.

I slutten av september reiste jeg p utstilling med Irja og Katinka, og kom hjem med en 2.premiert og en 3.premiert hoppe.

Irja ble 2.premiert.

Katinka ble 3.premiert.

Oktober kom med min fars ddsbudskap. Resten av oktober handle i grunn om alt som flger med et ddsfall. I slutten av oktober flyttet Jade til Nesodden.


I november ble det en business and pleasure tur til Lisboa. Arbeidsutvalget i FO Akershus skulle snekre sammen budsjettet for 2016.

Desember kom med en liten kjrestetur til Berlin.


(du fr tilte litt p hodet for se p dette bildet...)

I romjula ble Mist vist fram p valpeshow for frste gang, og frkna gikk hen og ble best i rasen valp og ble 4. best i gruppa (i en kjempestor gruppe med valper!).



En telefon som man skulle nske man aldri fikk

Nr jeg la meg om kvelden den 9. oktober, lurte jeg p om jeg skulle la lyden p mobilen vre psltt den natten. Jeg fant ut at jeg like gjerne kunne ha den p lydls, siden jeg uansett ikke kunne forlate huset siden jeg var alene hjemme med minstemann.

Nr klokken min ringer 07.30, ser jeg at jeg har to ibesvarte anrop. Fra helsesenteret i Karasjok. Den frste oppringingen var litt over klokka tre om natta og den andre var 06.30.

Jeg ringer tilbake. Nr jeg presenterer meg, sier ho at ho har triste nyheter, men jeg har vel ventet p det. Tankevirksomheten slr inn. Kan det vre.....? Nei, han har sikkert blitt sykere igjen....? Jeg svarer litt usikkert at jeg har vel ventet p det... Men det er jo sprs hvilke nyheter ho har?

Ho forteller at faren min gikk bort klokka 06.10. Det eneste jeg lurer p umiddelbart, er om han hadde smerter. Det hadde han hatt og han fikk ekstra smertelindring.

Jeg legger p og ser p klokka. Klokka er 07.32. Jeg ringer til mannen min og bryter sammen i grt. Deretter prver jeg ta meg sammen og begynner ringe tantene og onkelen min.

S kom jeg p at det kanskje er noen p morssiden av slekta mi som m f informasjon om ddsfallet. Den frste tanken som slo meg, er at jeg m ringe bestemoren min. Og da rant trene igjen. Bestemor gikk jo bort i mai. Jeg kan jo ikke ringe henne....



Personalet p helsesenteret skjnte at slutten var nr da de var innom ham 02.10. Han hadde smerter og fikk smertelindring. Han ba om at jeg og tvillingssteren hans skulle bli oppringt. Han hadde snakket om dden og han var redd for d. Han var vken og klar p slutten.

N har han ikke smerter mer.

Valpene fr fast fde

Valpene ble tre uker gamle sist søndag, og da begynte jeg å gi dem fast føde. I begynnelsen får de kjøttdeig. Disse valpene hadde matvett fra første sekund og kastet seg over maten. Til det aller første måltidet spiste de faktisk 300 g kjøttdeig!

De siste dagene har jeg blandet oppbløtt valpefor i kjøttdeigen. Valpeforet er tydeligvis mye mer mettende enn kjøttdeig, siden de ikke klarer å spise like mye.

Alle tispene er for lengst solgt, og jeg kunne ha solgt dobbelt så mange tisper som jeg har. Denne gangen skal jeg ikke beholde en valp selv, siden jeg ikke vil gi fra meg noen av gamlingene. Mannen min påstår nemlig at det ikke er plass til enda en dalmatiner. Jeg skjønner ikke hva han snakker om...

Jeg har fortsatt en eller to hannhunder til salgs.

Uansett ser dette mye mer lovende ut enn sist jeg hadde valper! Da hadde jeg 5 valper hjemme når de var 5 mnd gamle! En av de skulle til New Zealand og holdt på med alt av blodprøver og avføringsprøver, to var usolgte og jeg hadde funnet ut at det var like greit å beholde de to jeg likte best, siden markedet uansett var så trått. Denne gangen er jeg den eneste på Østlandet som har dalmatinervalper denne sommeren, så jeg har fått bare supre valpekjøpere. Det føles som ren luksus å kunne få selge valper til de beste hjemmene som finnes.

Spesialbehandling

Den nybakte moren vet stille krav til sine omgivelser. Ikke snakk om at ho vil spise vanlig trrfor! Og jeg kan jo ikke akkurat la ho skippe noen mltider, siden melkeproduksjonen krever endel ekstra energi. S da blir det spesialservering (noe som normalt ikke forekommer her i huset!).


Lyuba vil helst ha kylling!

Hvordan se forskjell p en svart og en brun nyfdt dalmatiner?

Dalmatineren er hvit som nyfdt, men likevel kan man se om den vil f brune eller svarte prikker. Hvordan er det mulig, tro?



Nesen og rekanten avslrer som oftest hvilken farge valpen har! Som helt nyfdt er de brune valpene ofte rosa p snuten og de svarte er ofte gr. Ganske kjapt fr nesebrusken den rette fargen.


Klarer du se hvem som er svart og hvem som er brun?

Mt "Keiser'n" og si farvel til ham

Her er lille Keiser'n. Han er en av de to valpene som kom til verden ved keisersnitt.


Keiser'n var veldig kvikk med en gang han ble fdt, kvikkere enn sin medsster Keiserinna (ho ble ogs fdt ved keisersnitt). Men han strevde litt med die nr Lyuba var ferdigsydd. Han klarte die litt, men hadde ikke helt teknikken inne og jeg mtte passe p at han ikke ble dyttet bort.

Nr vi kom hjem, ble det klart at Keiser'n slet veldig. Han klarte ikke lengre die i det hele tatt og mtte f morsmelkerstatning p spryte (han klarer ikke suge p flaske). I gr kveld var han spass svak at han fikk sove sammen med datteren min. Han slet nemlig med holde varmen sammen med de andre, for han ble bare dyttet bort. Nyfdte valper kan ikke regulere kroppstemperaturen sin selv, og m ha pvirkning fra omgivelsene rundt seg. Enten kryper de inntil moren eller sine ssken. I dag tidlig klarte han nesten ikke f i seg melk via spryte heller, og det s virkelig mrkere ut enn mrkest. Men i kveld har han ftt i seg tre teskjeer med morsmelkerstatning (han har tidligere bare ftt i seg en teskje om gangen). Men han er fortsatt like slapp, s han er ikke i bedre form helt enda.



Innimellom fr han lov til ligge under genseren min, slik at han fr varme.

Bare noen timer etter at dette innlegget ble publisert, mtte jeg ta den tunge avgjrelsen om gi Keiser'n evig hvile. Han skrek i flere timer og uansett hva vi gjorde, klarte han ikke finne ro. N har han ingen smerter og vi glemmer deg aldri, Keiser'n!

Valpene ble fdt 05.07.15


Lyuba begynte vise tegn til nrstende fdsel p fredagskvelden. Da spiste ho ikke middagen sin. P lrdag spiste ho ingen mltider og ho peste endel. Natt til sndag sov jeg sammen med henne i stua, og ho styrte mye nattestid. Drev og ommblerte inni valpegrinda og vi sov lite begge to. Ho peste hele tiden, selvom vi hadde airconditionen p full guffe. P sndag kl 15 var det masse vtt i valpekassa og Lyuba lekket masse blank vske. Jeg var overbevist om at det var forstervann. Nr det fortsatt ikke var tegn til pressveer kvart p seks (f.eks her kan du lese om nr man br kontakte veterinr under valping), ringte jeg veterinrvakta p Kongsvinger Veterinrklinikk. Heldigvis var det en kjent stemme som svarte telefonen! Han ville ha oss inn s kjapt som mulig, siden han ventet inn en veldig syk pasient kl 19. S vi hev oss i bilen, med en kasse som vi kunne ha valpene i (klar for valping, nemlig!). Veterinren tok en titt p henne og fant ut at ho hadde pning og slimproppen var gtt. Vi tok ogs en ultralyd og kunne se at det var flere valper (ultralyd egner seg ikke til telle antall valper) og at den valpen som l frst, hadde fin hjerterytme. Veterinren mente at det ikke kom til bli valping med det frste, men om et dgn eller to.

To timer senere begynte pressveene. Det gikk sakte og det var lite fremgang. Jeg kunne se fosterposen til den frste valpen og jeg kunne svidt skimte snuten til valpen. Jeg kunne se at valpen hikket. Det gikk nesten en halvtime og jeg kunne se at snuten begynte bli bl. Jeg gikk inn med en finger for kjenne, men huden rundt valpen var helt stram. I tillegg virket det som om fosterposen "satt fast" i slimhinnene til Lyuba. Jeg lp for hente vaselin og jeg fikk datteren min til bli med for hjelpe meg. Jeg mtte sette telefonen min p lading fr jeg kunne ringe veterinren igjen. Han veiledet meg over telefonen og fortalte at man normalt vil gradvis utvide pningen, men her hastet det (valpen var helt bl). Jeg mtte bare tvinge fingrene mine inn og ta tak rundt valpen, selvom det ville vre vondt for Lyuba. Etter litt prving og feiling, fikk jeg endelig dratt ut valpen. Den var ikke lengre bl men den var likevel livls. Jeg prvde gni den hardt, og jeg prvde fjerne eventuell slim i luftveiene. Den var like livls. En svart hanne p 295 g (noe som er ganske smtt for en dalmatinervalp) fikk ikke leve. Lyuba prvde ogs f liv i valpen ved slikke den (ho ville uansett slikket valpen slik - men normalt er det for f den ren og trr). For ikke uroe tispa, fikk ho beholde den dde valpen hos seg til den neste valpen kom.Veterinren var veldig overrasket over at valpingen startet s kort tid etter at han hadde sett p tispa, for han trodde at det fortsatt var i alle fall et dgn til valpingen.

40 minutter senere kom den neste valpen. Nr jeg kunne se at ogs denne valpen satte seg fast p samme mte som frstemann, gikk jeg inn og hjalp den med en gang. Denne valpen hadde strre hode enn frstemann. Det som s ut som en brun hanne p 330 g s dagens lys. Han var livlig og Lyuba fikk noe sysselsette seg med. Jeg kunne endelig ta ut den dde valpen uten at ho merket noe.

Det gikk igjen litt for lang tid uten at pressveene satte igang. Jeg sendte ut mannen min for lufte Lyuba. Det bruker ofte sette igang riene igjen. Han kom fort tilbake med en nyfdt valp i hnden. Denne valpen ble fdt mens Lyuba tisset! En tilsynelatende brun hann p 355 g sklei rett og slett ut.

Neste valp kom ganske kjapt etter den tredje. Det var en svart tispe p 300 g.

Den femte valpen kom kort tid etter. Ogs denne valpen begynte bli bl p snuten. Jeg mtte igjen bist som jordmor og dra valpen ut. En svart tispe p 330 g (det ser ut som om ho fr et nesten helt hvitt re!) ble fdt.

N gikk det halvannen time fr den sjette valpen ble fdt. Vannet gikk uten at det kom noe valp. Vi var ute p mange lufteturer, uten at det kom noen pressveer, men tilslutt kom de av seg selv. En svart hann p 370 g ble med i gjengen. Han kom med rumpa frst og han var misfarget av morkake (han var grnn). N laget jeg litt mat til den fdende. Ho bare fnyste av meg nr jeg tilbd det andre fdende tisper vanligvis kaster seg over: havregrynsgrt. Velvel, jeg mtte finne fram kylling. Den gikk ned p hykant.

En time gikk fr den sjuende valpen kom. Det var en svart tispe p 380 g. S stoppet alt opp. Nr det hadde gtt tre timer, mtte jeg ringe og vekke veterinren. Han spr om jeg tror at det fortsatt er valper igjen. Joda, svarer jeg, det er nok 4-5 valper igjen. Lyuba hadde fortsatt en tydelig mage, og om det bare er 1-2 valper igjen, kan man ikke se det p magen. Jeg mtte vekke meg en sjfr (jeg ville helst vre bak med tispa, i tilfelle det kom noen valper i bilen), og jeg pakket valpene inn i en kasse. Halv seks var vi igjen p veterinrklinikken. Han kjente etter om det var en valp i pningen, men det var det ikke. Vi tok ogs rntgen for sjekke hvor mange valper ho fortsatt bar p. Vi kunne telle fire. Veterinren tittet veldig p bildene og mumlet noe om en ryggrad. Lyuba fikk deretter en spryte med riefremkallende og en spryte med kalk. Den riefremkallende spryta bruker virke ganske kjapt, men ikke denne gangen. Ho fikk en spryte til. Da sa veterinren: "Da er det jo et sprsml om hvor lenge man skal vente fr man tar fram kniven". Jeg svarte at n har det gtt spass mange timer siden den forrige valpen, og nr riefremkallende har ingen virkning, s m man bare pne opp. Man vil jo gjerne prve berge de valpene som fortsatt er der inne.

Veterinren ringer og vekker en annen veterinr og vi begynner forberede Lyuba for operasjon. Ho blir satt p vskedrypp og ho fr epidural (akkurat som mennesker!). Kuvsen blir skrudd p. P dette tidspunktet begynte jeg bli en anelse nervs for at de forventer at jeg skal vre med p operasjonen. Det fristet ikke s voldsomt... For 15 r siden ble jeg dritkvalm av lukten av desinfiseringsgreiene som veterinren brukte da hunden min ble lappet sammen, s en virkelig operasjon er nok ikke det frste jeg vil vre med p. Heldigvis fikk jeg beskjed om sette meg ned mens de brte tispa til operasjonssalen.

Det gikk en stund, kanskje et kvarter/en halvtime, fr veterinren kom ut med to valper. Jeg og sjfren min begynte gni de trr (og for stimulere de til kvikne til - de kan vre slappe etter et keisersnitt pga medisinene). Det var en svart hanne og en brun tispe. Tispa hadde litt slim i luftveiene, og jeg prvde f fjernet det. Dessverre uten hell. Veterinren kom tilbake for sprre om hvordan det gikk med disse to. Han prvde ogs f fjernet slimet, men med like lite hell som meg. Han satte de da inn i kuvsen. Han kunne fortelle at det ikke var liv i de to andre valpene. Den ene hadde vrt dd en stund, og hadde kilt seg fast. Siden den satt fast et stykke bak i livmoren, ble heller ikke pressriene stimulert. Den andre valpen s fin ut, s de prvde f liv i den. Dessverre uten hell.

S ble vi sittende p veterinrklinikken til klokka passerte ni. Bde jeg og Lyuba halvsov der vi satt p gulvet...



Resultatet ble da fire hanner og fire tisper.

Jeg er ganske fake n

N begynner jeg bli litt fake her. Bare se bildene nedenfor....


Jeg har satt p vippeextensions! Jeg har vurdert gjre det lenge, men har stadig utsatt det. Men n har jeg ftt ut fingeren og kan endelig kaste mascaraen!



Jeg vil ikke ha ekstremt lange vipper, jeg vil at det skal se ut som om vippene kunne vrt mine egne. Derfor har jeg ganske korte vippeextensions. Extensionene er ca dobbelt s lange som mine egne vipper, men de er mye kraftigere enn mine egne vipper.

Sorg er en merkelig greie

Når ahkku døde, var det veldig overveldende følelsesmessig. I dagene etterpå følte jeg en merkelig lettelse. Lettelse for at jo slipper å ha smerter lengre. Lettelse for at jeg vet hvor ho er nå. Ho har selv fortalt hvem som kom for å hjelpe henne videre. Lettelse for at jeg slipper å bekymre meg for hennes ve og vel hvert våkne øyeblikk.

I dag kom sorgen kastende over meg. Mens jeg sto i en butikk. Noe så enkelt som at synet av en ting som mknte meg om hennes siste dager, utløste tårene. Man føler seg bra dum når man prøver å tørke tårer i det offentlige rom før noen ser tårene...

Når jeg da senere på dagen fikk spørsmål om hvordan det går med meg, var det ganske enkelt å fortelle at jeg fortsatt er i sjokkfasen eller kanskje jeg bare fortrenger det hele...

Som sosionom har jeg lært om de forskjellige fasene i sorgen, men det er veldig overveldende å faktisk oppleve disse fasene selv...

Dden kan vre nydelig

Jeg har alltid sett for meg at dden er noe skummelt og noe flt. N har jeg ftt oppleve at dden kan vre vakker. Min ahkku (bestemor) gikk bort p fredag. Ho var syk lenge og jeg var sammen med henne de siste 12 dagene ho levde.

Jeg fikk oppleve mange fine yeblikk ilpet av disse 12 dagene. Alle de stundene da ahkku var smertefri og var seg selv, var verdifulle. Vre siste samtaler har jeg gjemt inni hjertet mitt og de vil aldri bli glemt.

Ahkku forlot denne verdenen med noen av sine nrmeste rundt seg. Nr vi skjnte at det nrmet seg slutten, begynte vi lese fader vr sammen. Deretter sang en av mine tanter ahkus favorittsalme. Ahkus pust ble helt rolig nr ho hrte salmen. Nr salmen nrmet seg slutten, tok ahkku sitt siste ndedrag, helt rolig. Hele settingen var s nydelig, og jeg er s glad for at ho fant fred.

Takk for alt du ga meg. Takk for alt du lrte meg. Takk for at du var den du var. Takk for at du kalte meg for ahku manna (bestemors barn). Takk for at jeg fikk lov til vre der for deg i dine siste stunder, slik som du har vrt der for meg hele livet mitt. Hvil i fred, ahkku!

Boller i ovnen?

Nå kan det hende det er boller i ovnen hos oss. Siden jeg skriver på mobilen og ikke har noen fine bilder på mobilen.... Blir det ingen bilder med dette innlegget.

Lyuba (Toot's Everybody's Fool) har blitt parret med Toot's I Don't like mondays og vi satser på at det blir valper rundt 6.juli.

Vi var på introduksjonskurs for rally lydighet (hvilket Lyuba tok på null komma niks og vi skal heretter trene på dette) og oppdaget at ho var nesten høyløpsk og ble parret dagen etter. Siden Brona og Lyuba begynner å bli såpass voksne, måtte jeg bestemme meg for om jeg skulle ha valper på dem eller ei. Tispa må ikke være for gammel når ho har sitt første kull og tida mi begynte å renne ut.

Når jeg kommer hjem, skal jeg legge ut info med bilder av foreldrene og stamtavlen.

Dagbladet bruker ogs dde barn for selge aviser

Dagbladet har ogs kjpt dette grusomme bildet....

Jeg blir fysisk drlig av se at media er mest opptatt av profitt. Det er bare tull at de nsker opplyse nordmenn. Dette er ren kynisme.

TV2 nyhetene har ikke brukt bilder av dde mennesker i dag, men de viste likposer med dde mennesker i. Dette er tross alt bedre enn vise et barn som akkurat er lftet opp av vannet. Dette bildet viser ikke akkurat en verdig behandling av den dde. Jeg skjnner jo at man m f opp menneskene p et vis, men dette trenger da virkelig ikke vises rundt p hverken riksdekkende eller internasjonal media.

VG Nett forsvarer bildebruk av dde barn

Dette bildet p VG Nett gjorde meg drlig i kveld:

Dette er faktisk et barn som har druknet i Middelhavet og tas opp p land i Hellas.Nr man klikker seg inn p saken, fr man opp det bildet i spass stor strrelse at det fyller hele PC skjermen min.

Jeg sendte flgende mail til vakthavende redaktr p VG Nett:

Jeg syns det er veldig ubehagelig at det legges ut bilde p forsiden av et ddt barn (dette barnet kom aldri fram til Europa).
I saker med bilulykker og drapssaker i Norge, blir de dde alltid sensurert. Det blir helt feil nr et syrisk barn ikke sensureres p samme mte!
Jeg ber om at dere tar bort dette bildet p forsiden.

Ellen Utsi


Jeg hadde et rlite hp om at dette ville bli tatt til flge, men den gang ei:

Hei Ellen!

Takk for ditt innspill til oss om bildet av det dde barnet ved Rhodos. Vr redaksjonelle vurdering er at det er riktig vise dette bildet, ogs p VG Netts forside. Vi mener dette har en dokumentarisk verdi som vi ikke synes det er riktig skjerme vre lesere fra, virkeligheten kan vre grusom og det er vr oppgave formidle ogs det. Vi mener bildet er nedtonet i at det er uten grafiske detaljer, og barnets ansikt er skjult slik at han eller hun ikke er gjenkjennbar.

Vi setter pris p din tilbakemelding, men kommer ikke til fjerne bildet.

Med vennlig hilsen

Eva-Therese Grttum

Nyhetssjef


VG Nett mener faktisk at det er ndvendig og "dokumentarisk" vise dde barn p forsiden. Jeg som leser hadde absolutt ingen mulighet til unng dette groteske bildet. Jeg hadde faktisk en plan om begynne abonnere p VG, men n har jeg helt klart ombestemt meg! Jeg blir nok heller ikke bruke VG Nett like flittig framover, for dette vitner om at VG Nett ikke har respekt for de dde og deres prrende.

Hvorfor skal ikke lesernes mening bety noe? Jeg vil absolutt ha nyheter om situasjonen i Middelhavet, men jeg nsker ikke se bilder av dde mennesker, selvom bildene ikke er skalt grafiske eller gjenkjennbare.

Jeg, en politiker??

I januar hadde jeg og mannen min en av vre mange politiske diskusjoner, og han sa at det ikke var noe vits i stemme p SV, for de var jo s sm at de likevel ikke gjorde noen forskjell. Jeg syns at det var noe i det han sa, og tenkte at n var det jaggu meg p tide gjre noe mer enn bare stemme p SV og jeg meldte meg inn i SV. S gikk det knappe to mneder fr jeg fikk en telefon fra en jeg kjenner. Det tok litt tid fr jeg klarte skjnne hva han snakket om, for det var helt utenkelig at jeg skulle f et slikt sprsml. Han lurte nemlig p om jeg kunne tenke meg st p lista til SV i Sr-Odal. Jeg fikk min vanlige sjokkerte reaksjon: jeg flirte. Hver gang jeg blir utfordret til gjre noe jeg syns er skummelt, s begynner jeg le.

Vel, jeg trengte ikke lange betenkningstida. Noen timer senere sa jeg meg villig til ta utfordringen. Som sosialarbeider m jeg gjre det jeg kan for gjre samfunnet bedre for vanskeligstilte. Jeg gjr dette allerede som tillitsvalgt, men n kan jeg kanskje f muligheten til gjre det politisk ogs.

Jeg regnet jo egentlig med at jeg ville komme ganske langt ned p lista, men jeg ble plassert p 8. plass (av 19). S n blir det valgkamp i r! SV har to plasser i kommunestyret i Sr-Odal og har plass i alle faste utvalg i kommunen.




Jeg er valgt og kan ikke nekte stille opp....

Fikk et noe snodig brev i posten i dag, og mannen min fikk et likedan brev.

Vi fikk alts foresprsel om stille oss til valg som kandidater til menighetsrdet. I brevet str det at vi m ta kontakt dersom vi ikke stiller til valg, den som tier samtykker. Jeg er vant til at valgkomiteen tar kontakt med aktuelle kandidater og p den mten forsikrer seg at kandidatene forstr hva de eventuelt sier ja til... Det virker som om det er endel som blir forespurt n, og deretter vil den endelige kandidatlista spikres.

Jeg ble fristet til google litt, og fant da noe interessant i lovdata (kirkeloven):

6.Menighetsrdets sammensetning.

Valgbar til menighetsrd og pliktig til ta imot valg, er den som har rett til stemme ved valget og som senest i det r det stemmes vil ha fylt 18 r.

Rett til kreve seg fritatt for valg til menighetsrd har den som har fylt 65 r fr valgperioden tar til, den som har gjort tjeneste som medlem av menighetsrdet de siste fire r og den som pberoper seg hindring som menighetsrdet godkjenner

Jeg kan da faktisk ikke bare si at dette gidder jeg ikke... Jeg ser jo at jeg bare kan vinke farvel til alt som heter fritid de neste fire rene.... Flg med p bloggen for se hva annet jeg skal holde p med de neste rene.

Hvor gammel er du?

Eller, hvor gammel er hjertet ditt?

Jeg ble fristet til ta denne testen her.

Jippi, hjertet mitt er like gammelt som resten av kroppen min!

Hvordan g fra strrelse XXXXXXL til M/L p noen dager?

P facebook feeden min dukket opp en morsom lenke:

Jeg trengte ikke klikke p den lenken, for jeg har nemlig gtt fra str. XXXXXXL (alts 6 X'er!!) til str. M/L p bare noen dager!

Hvordan er det mulig, tenker du kanskje i vantro. Det er faktisk ganske enkelt. Skaff deg en invitasjon til Sr-Sudan og en garantist for oppholdet. Reis til Sr-Sudan. Pass p enten reise uten bagasje eller sats p at flyselskapet mister bagasjen din. Sistnevnte alternativ kan vre best, for da dekker flyselskapet all shopping i Sr-Sudan. Vel framme i Sr-Sudan, innser du raskt at det er hplst hndvaske alle klrne og det er ikke noe deilig mtte trke klr p kroppen (de nettene man har for lite tid uten klr). Da trenger du en som er lokalkjent i Juba. For det er nemlig ikke s enkelt shoppe i Juba. Utvalget er lite, og det er ikke mange butikker som tilbyr importerte klr. Nr da din kjentmann har vist deg veien til en butikk, raider du butikken for shampoo, balsam, deodorant, truser og sokker. Bruk litt tid p strekke p trusene og fundere p hva som er riktig strrelse. Et godt rd er IKKE kjpe samme strrelse som du bruker hjemme. Nr du passerer grensa til Sr-Sudan blir du nemlig veldig mye feitere, av en eller annen merkelig grunn. Om du reiser sammen med noen, s kan du raske med deg noe av det fine sexy undertyet som butikken har. Dersom du reiser alene, er dette litt bortkastede penger. G til kassa, og betal en svimlende sum. Dyrere enn i Norge. Betydelig dyrere i Norge. Importerte varer er nemlig veldig dyre i Sr-Sudan. Dette skyldes at det er vanskelig og dyrt f transportert varer inn til landet (pga drlige veier). Deretter haster du hjem og tar p deg en ren truse. Om du er heldig, fr du trusa ovenfor knrne.

Denne historien er faktisk ganske s sann. Bare se p hva jeg kjpte i Juba:

Det verste er at trusa bare var BITTELITT for stor. S rompa mi er faktisk sr sudansk str XXXXXL (ca. 5XL da...)....

Det var litt deilig nr kofferten min kom fram og jeg kunne ta p meg en norsk str M/L fra Lindex....

Snn gikk jeg fra str. M/L til 6XL og deretter fra 6XL tilbake til M/L p bare noen dager.

Ville du gitt meg visum til innreise?

Nr man skal til Sr-Sudan m man ha en invitasjon fra noen i Sr-Sudan for f innvilget visum. Denne personen m ogs garantere for ditt opphold.

I dag har jeg vrt og levert visumsknaden... Ambassaden vil ha 2 bilder til visumsknaden, og siden jeg regner med at passfoto fra da jeg var 14 r, ikke vil bli godkjent... S mtte jeg gjennom prosessen med ta nye passfoto. For si det snn... Frste forsk gikk rett i dass, s jeg dro for ta svart/hvitt bilder i stedet. Det ble et hakk bedre, men det ble psttt at jeg s ut som en NOKAS-raner (min morsomme medambassadr fikk seg en latter, hun sluttet le da hun fikk sine egne bilder).

Her er bildet fra frste forsk:

E-post versjonen av bildet ser jo slettes ikke gernt ut. Men utskriften av bildet ser helt for jvlig ut. Bare se:



Dere fr unnskylde meg for at bildet ikke er rette veien... Jeg og pc'en blir ikke enige om visningen her. Dere fr snu litt p pc'skjermen/telefonskjermen, s det ser snn hvelig riktig ut ;) Fargene p fargebildet ble jo heeeeelt p brtur, s da bestemte jeg meg for ta bilde i svart/hvitt ogs. N er dere herved advart: IKKE ta fargebilder i fotoautomaten som er p Oslo S!



Svart/hvitt bildet ser noenlunde normalt ut, bortsett fra at jeg har prvd ta bilde slik som kravene til passfoto er pr i dag. Dvs: ingen skjerf, ingen briller, ikke noe smil, rene skal vises...

Vel, vel, hadde du innvilget meg visum? Flg med for f det rette svaret! Svar kan forventes allerede fr jul.

Full dialekt forvirring

Jeg er oppvokst med samisk som morsml, og jeg begynte lre norsk like fr jeg begynte p skolen. I sjette klasse begynte jeg med opplring i engelsk.

Moren min er fra en bygd i Kautokeino, og hun prater dermed Kautokeino dialekt. Faren min er fra Karasjok og prater Karasjok dialekt. Jeg bodde mine aller frste r i Maze (der det snakkes Kautokeino dialekt), og jeg flyttet til Karasjok. Fr jeg visste ordet av det, hadde jeg byttet dialekt p morsmlet mitt. Nr vi da flyttet tilbake til Maze da jeg gikk i 2.klasse, oppdaget jeg ganske kjapt at jeg mtte bytte dialekt igjen. Det er ikke positivt skille seg ut dialektmessig p skolen! S da byttet jeg atter en gang dialekt, og fortsatte med stort sett snakke Kautokeino dialekt. Men nr jeg snakker med folk som snakker Karasjok dialekt, s er jeg ganske snar med tilpasse min dialekt etter Karasjok dialekten. Jeg har tross alt snakket den dialekten i flere r som liten.

Nr det gjelder norsk dialekten min, s har jeg endret den utallige ganger. Det finnes rett og slett ikke tall p det. Jeg har i grunnen ikke noe forhold til norske dialekter, s jeg har ingen problemer med endre dialekten utfra hvem jeg snakker med. Jeg vil tro at bergenser og totninger (feks) kan misforst dette, og tro at jeg hermer etter dem... Men jeg lover at dette er helt ubevisst, og rett og slett fordi jeg ikke er knyttet til en spesifikk norsk dialekt! Norsk dialekten min er en salig blanding fra alle omrdene der jeg har bodd og oppholdt meg, og blir i tillegg krydret med dialekten til folk rundt meg...

Da jeg gikk i 6. klasse var det litt spennende bli kjent med en praktikant som var p en grd i Maze, for ho var faktisk fra England (Plymouth, for vre eksakt). Innen det hadde gtt noen mneder, psto ho at jeg snakket engelsk med engelsk dialekt. Dette fikk jeg faktisk bekreftet da jeg var i London for et par r siden. Alle Londonerne var helt overbevist om at jeg var fra London, uansett hvor mye jeg bedyret at jeg er norsk.

Jeg m jo flire av mine utro dialekter, men snn er det bare ;) Slenge jeg kan gjre meg forsttt og kan skrive ordentlig, s skal jeg vre fornyd!

Jeg skal til Sr-Sudan!

Fagforeningen min, FO (Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere), skal sende 4 ambassadrer til Sr-Sudan. Jeg er s heldig at jeg er en av disse ambassadrene! Ambassadrene skal nevoder for se prosjektene som FO sttter. FO sttter kvinne-relaterte prosjekter i Sr-Sudan. Det er Norsk Folkehjelp som har disse prosjektene i Sr-Sudan og FO har innledet samarbeid med Norsk Folkehjelp.



I gr hadde ambassadrene og Norsk Folkehjelp frste mte angende turen. Vi er totalt 8 personer som skal reise sammen: 2 ambassadrer fra Akershus, 2 ambassadrer fra Hedmark, 1 fra FO sentralt, 1 fra Fontene (FO's fagblad) og 2 fra Norsk Folkehjelp.


Jeg gleder meg som en unge =D Det er ikke ofte man fr muligheten til reise til et krigsherjet omrde i trygge former. Norsk Folkehjelp har vrt i Sr-Sudan siden 1986, og de kjenner omrdet godt. Vi skal oppholde oss i omrder der det ikke er kamper, men man vil likevel se at landet er preget av urolighetene som er i Sr-Sudan.


De 4 ambassadrene vil lage hver sin blogg angende turen. Her vil det bli lagt ut innlegg hver kveld p turen. Vil dere at jeg skal linke til blogginnleggene fra min facebookside?

Jeg skal bli som Forrest Gump

Husker dere filmen Forrest Gump? N skal jeg bli som ham! Nr han var liten, gikk han med skinner. En vakker dag lrte han lpe og da sluttet han aldri lpe.

Jeg har ftt meg nye sko. Fine sko. Oppmuntrende sko. Behagelige sko.

Torturisten min (aka manuellterapeuten min, ikke misforst - han er helt enestende, selvom han kaller seg torturist) har tvunget meg til begynne med trening p treningsstudio og har laget et styrketreningsopplegg til meg. Oppvarmingen bestr av 15 min p tredemlla. Hittil har jeg bare gtt i 5-7 km/t, men N klarer kanskje beina mine jogge i noen sekunder (knis).



Run fast Ellen, run fast!!! *holde meg fast p tredemlla s jeg ikke fyker bakover i en helsikes fart*

N er vi uenige igjen. Hvem har rett, tro?

Det er ikke ofte vi snakkes, og enda sjeldnere at vi mtes. Men lell er vi ofte uenige. Hittil har jeg alltid hatt rett. N er jeg spent p hvem som har rett denne gangen.

Katinka fikk et sr for to ukers tid siden. Hun er typen som klr seg altfor hardt mot trepinner som stikker ut (hun har bl.a. kjrt et brukket tre opp i juret sitt - med tidenes strste sr som resultat), og jeg tror at hun har gjort det igjen. Til og begynne med var sret hovent og p strrelse med en golfball. N er hevelsen mindre, men sret har ikke grodd og det er fortsatt ca 1-2 cm hevelse. Jeg hadde litt lyst til lufte hengeren min i dag, s vi kjrte en tur for teste ut den ganske nybygde hesteklinikken p Kongsvinger veterinrsenter (det var ferdig for en god stund siden, men jeg har sjelden syke/skadde hester). Jeg kunne ha ringt den ambulerende veterinren p Kongsvinger, men valgte heller kjre litt selv. Katinka trenger ogs hengertrening med den nye hengeren. Hun liker nemlig ikke den nye hengeren. Det lukter vel fortsatt altfor nytt.

Vi venter p vr tur. Det er fint vr og Katinka ptok seg oppgaven med klippe plenen litt.

Veterinren tar en titt p det, og tror egentlig at det er en hudsvulst. Jeg var jo helt sikker p at dette ikke kunne vre noe annet enn et vanlig sr, og forklarte ham at den har jo blitt litt mindre. En svulst blir vel ikke mindre bare pga pyrisept og blspray?! Han var fornyd med at jeg bruker blspray og anbefalte alltid dette til sr p hest. Det bde holder fluer borte og det desinfiserer. Jeg kunne berette at srspray stort sett har reddet meg fra betennelser hos hestene. Det er jo ikke sjelden at de fr seg litt sr her og der, men et par dager med srspray fikser (nesten) det meste. Bortsett fra med Katinka... Veterinren gikk med p prve antibiotika fr man tar i bruk mer drastiske virkemidler.

Jeg fortalte veterinren hvor "enkelt" det er bruke srspray p Katinka. Hun syns det meste er ok, men spraybokser er alltid en dden nr opplevelse. Hun m dermed frst fanges inn (nr hun vet at hun skal sprayes, s lper ho til kondisen sier stopp - hun har forvrig trent seg opp til holde galopp i en halvtime n), hun m holdes fast i grime og leietau (hun danser rundt meg i trav - mens jeg heltemodig hopper etter og sprayer i vilden sky) og hun blir ddelig fornrmet av slik fornedrende atferd som spraying av sr og gidder ikke se p meg mer den dagen.

N blir det srspray TO ganger i dgnet (minst) og antibiotika pasta i en ukes tid framover. Katinka har dermed mistet privilegiet med vre p beite. Hun er hjemme alene og skal st p et lite frimerke (jeg har nemlig ikke like god kondis som henne - og se for deg at jeg skal lpe etter henne i en halvtime rett fr jobb!). Om ikke kulen blir borte, blir det jaggu operasjon p oss. Heldigvis sitter den slik at den er lett fjerne og hun vil ikke f noe varig men av miste litt hud akkurat der (i bogen - alts brystet).

Hva tror du? Tror du dette er et vanlig sr, eller er det en hudsvulst??

Fortsettelse flger om en ukes tid.

Edit: Vil bare legge til at jeg er rfornyd med denne veterinren, selvom vi kan vre uenige om ting. Han er en av de f som jeg syns er virkelig dyktig!

Bortgjemt, men ikke glemt

Jeg var og beskte faren min i helga, og da var jeg innom leiligheten hans. Det er ubeskrivelig rart rydde leiligheten hans og tenke at ikke alle trenger se alt som er i leiligheten hans... Jeg gikk gjennom alle tingene og bestemte hva som skal tas vare p. Det var faktisk veldig bra at jeg var alene med all jobben, for da kunne jeg ta de tenkepausene som jeg trengte underveis. Jeg var ambivalent i forhold til at jeg skulle inn i leiligheten hans. Det fles ikke helt rett at jeg skal snoke i andres ting og hemmeligheter. N vet jeg alt om hvordan leiligheten hans var den dagen han ble innlagt p sykehus. Hva han hadde i kjleskapet. Hvordan soverommet s ut. Hvilke klr han brukte sist (og l i skittentyskurven). Hva han hadde verst i kjkkenskapet. Hva han hadde i boden. Hvor han la posten sin. Hva han hadde gjemt innerst i skuffen nrmest senga. Det fles som om jeg invaderte privatlivet hans. Den eneste grunnen til at jeg klarte gjennomfre det, er at jeg tenkte at det var bedre at jeg s det enn at vilt fremmede skulle gjre det.

I juni hadde jeg tatt med de bildene som jeg kunne finne, til rommet hans. Jeg trodde at jeg hadde funnet alle bildene, men det hadde jeg absolutt ikke gjort. Lengst inne i en skuff, sammen med viktige papirer, l det nemlig et bilde. Et 29 r gammelt bilde som tydeligvis var tatt godt vare p. Jeg mtte ta en tenkepause da og kjente at jeg ble rrt.


Jeg er vel rundt ett r p dette bildet. Det betyr at faren min har tatt vare p det i 29 r. Jeg tok selvsagt bildet med til ham, og han kjente igjen bildet med en gang. "Det er jo deg! Det bildet hadde jeg gjemt bort!"

Jeg var gjemt bort i en skuff, men jeg var ikke glemt. Hvert r har faren min sendt bursdagshilsen til meg via Sami Radio. I r er frste gangen jeg ikke har ftt en hilsen... I fjor var en av de f gangene jeg faktisk hrte bursdagshilsenen selv, og jeg ble veldig rrt. Hvem visste vel at fjorrets hilsen skulle bli den siste...?

Full skjrings!

N er alle tobeinte ferdige med bursdagsfeiringene. N m jeg vise fram hva jeg kjpte til mannen min. Denne gangen hadde han virkelig ikke snring p hva han kom til f (normalt bruker han skjnne det).

Jeg har kjpt en kniv fra Strmeng til ham!

Navnet hans og datoen da han fikk gaven er inngravert.

Jeg var innmari spent p om treringen skulle avslre gaven ved fortelle hvor vi hadde vrt, men det gjorde han heldigvis ikke....



Jeg er s fornyd med at jeg fant en s morsom og holdbar gave i r =)

En emosjonell karusell

Jeg har alltid syntes at medisinske programmer er interessante, og jeg s p serien Liv og dd da den gikk p TvNorge. N satt jeg og s p opptak av den engelske versjonen av den serien. Men i dag var det en dame som hadde samme diagnose som faren min. Og det setter igang endel flelser og tankevirksomhet. Det hjalp jo ikke akkurat p at damen dde bare to mneder etter opptaket. Jeg lurer selvsagt p hvor lenge faren min har igjen. Ingen har hittil nsket estimere noe. Er det fordi de er redd for at det er veldig kort tid igjen? Har jeg kanskje sett ham for aller siste gang?

Jeg hper og nsker for min egen del at vi fr et forvarsel. At jeg rekker sette meg p et fly nordover og kommer fram mens han er bevisst. Men det er en veldig egoistisk tanke, for selvsagt vil det vre best for ham om han kan sovne inn uten kjenne noe smerter.

Egentlig s er det litt rart at denne situasjonen skal g s inn p meg. Jeg kjenner ham jo ikke s godt som jeg skulle nske. Jeg har bare sett brkdeler av hans personlighet og vaner.

Ironisk nok, s har sykdommen faktisk gitt meg muligheten til bli bedre kjent med faren min. N vet jeg at han har det s godt som han kan ha det. Jeg kan ringe helsepersonell og f vite hvordan han har det. Jeg kan ringe legen og snakke om bedre medisinering. Jeg kan passe p at han har alt han trenger av ting og tang rundt seg. Den muligheten har jeg aldri hatt fr. Men det er en pkjenning vite at dette er bare fordi han er for syk til ta sine egne valg.

Alt ser ut til skje samtidig her i verden. Samtidig med at faren min er syk, er mine gjenlevende besteforeldre reduserte n, og jeg m nok innse at jeg kan miste de ogs. I alle fall mentalt. Jeg har sett tegn p dette tidligere ogs, men jeg har klart vre rasjonell og tenke at det er enkelte ting som flger med alderdommen. Akkurat n kjenner jeg at jeg ikke er srlig rasjonell.

Innimellom klarer jeg "vre utenfor" meg selv og klarer se p mine flelser og reaksjoner som en fagperson. "ja, det er SNN det fles vre i den sorgfasen". ", er det SNN det er ha for mye tenke p og at mer uvesentlige ting rett og slett blir glemt".

Jeg vet ikke helt hvor mye ting jeg kan planlegge framover. Kanskje jeg m drite i den hundeutstillingen likevel og reise nordover. Kanskje jeg m skippe den konserten fordi jeg fr en telefon som setter meg ut av spill den kvelden. Men jeg burde jo ikke stoppe leve heller. Det fles som om livet mitt er satt p pause. Jeg har ikke energi til mine normale pfunn. Jeg har svidt energi til mine daglige gjreml.

Sist jeg var nordp, sov jeg ikke natta fr jeg skulle reise. Hodet var fullt av tanker. Jeg tror at jeg p en mte var redd for hva som ville mte meg. Hvordan ville dagsformen vre? Hvordan ville humret vre? S jeg sov bare 30 min+en time p flyet + 15 min i bilen+30 min i bilen ilpet av 36 timer. Man kan jo bli tullete av mindre!

Ny header

Hva syns dere om den nye headeren min? Jeg tror ikke at jeg har vist fram dette bildet i det hele tatt, selvom det n faktisk er to r gammelt.

Bildet er tatt av bryllupsfotografen vr, og jeg har redigert bildet.

Med vibrerende koffert

For ikke s lenge siden var det en artikkel i Dagbladet om en jente som hadde en vibrator i bagasjen, og flyet ble forsinket p grunn av dette. N kan jeg virkelig forestille meg hvordan den jenta hadde det.



Jeg kom hjem med et grundig forsinket Norwegian fly p fredag og jeg hadde naturlig nok en koffert med meg. Nr jeg kom fram til Gardermoen, syntes jeg at kofferten min vibrerte. Jeg avfeide tanken, siden jeg jo ikke hadde noe som kunne vibrere inni kofferten. Vel hjemme syns jeg at kofferten fortsatt vibrerer. Uhm? Jeg legger den ned p gulvet, og da blir det TYDELIG at den vibrerer! Eeeh det hres ut som en dildo som vibrerer inni der. Jeg pnet kofferten og prvde finne synderen.



Jeg har en elektrisk tannbrste!

S et godt tips til alle reisende, ta batteriet ut av tannbrsten ogs... Ellers kan du risikere bli ropt opp for pne den vibrerende bagasjen din...

Long time no see

N er det faktisk over 6 mneder siden jeg var inne p blogg kontoen min. Merkelig nok er det faktisk fortsatt noen som jevnlig titter innom bloggen min. Hvem er det som er s tlmodige blogg-lesere??

Mye har skjedd siden sist. Jobben har krevd mye energi, og siden pske har alle mine tanker kretset rundt noe helt annet enn bde jobb, familie og grden. Hva skjedde? Jeg fikk vite at faren min er alvorlig syk. Diagnostisering har tatt enormt lang tid, og n har vi kommet s langt at palliativ behandling er igangsatt. Siden pske har jeg vrt to turer nordp, og flere skal det bli.

Jeg har alltid trodd at jeg ikke skulle bli s pvirket nr noe skjedde med faren min, for han har ikke ftt ta del i livet mitt av flere rsaker. Jeg har tatt opp kontakten med ham i voksen alder, spesielt etter at jeg flyttet til stlandet. Dessverre har det ikke vrt mulig holde kontakten via telefon, men jeg har kjrt 26 mil bare for (kanskje) mte ham hver gang jeg har vrt i Finnmark. Jeg er hans eneste barn, noe som sklart pvirker meg enda mer. Jeg er ndt til involvere meg i hans situasjon. Det blir mange telefoner til forskjellige. Det blir mange sprsml til helsepersonell. Det blir mange tanker. Hittil har jeg i grunn holdt dette ganske skjult for omgivelsene mine. Det er ikke mange som vet at han er syk og enda frre vet hvor alvorlig syk han er. N ser jeg at jeg er ndt til dele dette for klare bearbeide situasjonen selv. Det er ikke mye jeg kan dele p bloggen, da det er mye fra hans liv som jeg ikke vil dele siden han ikke har gitt sitt samtykke til det. Men jeg kan dele hvordan jeg opplever dette som prrende. Om mtet med helsepersonellet. Og om mine flelser.

Jeg kommer akkurat fra en reise nordp. Jeg hadde tatt med meg begge barna mine. Det er veldig sannsynlig at det var siste gang de mtte faren min. Jeg hper p rekke flere turer nordover ilpet av sommeren/hsten/vinteren.

Les mer i arkivet September 2016 Mai 2016 Desember 2015
Hirsahill

Hirsahill

32, Sr-Odal

Jeg er en finnmarking i eksil p stlandet. Er gift og har to barn, s jeg har to store barn og et lite et. Jeg driver med oppdrett av tinkere under navnet Hirsahill. Dalmatinere har jeg ogs, og er en del av kennel Toot's i den forbindelse. Denne bloggen vil omhandle livet mitt, dyrene mine og mine tanker om ting mellom himmel og jord. Dgnet har ikke nok timer til meg, s det hender at bloggingen blir sporadisk.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits