I gynekologstolen

I dag har jeg gjort noe som jeg vil påstå ingen kvinner liker. Jeg har vært på gynekologisk undersøkelse. Aller først måtte jeg innom apoteket for å hente ut det som legen skulle stappe oppi livmora mi, og jeg må si at jeg ble litt stum da jeg så størrelsen på esken. Den var seriøst 40 cm lang! Skulle heeeeeele greia.....oppi der...?!

Jeg mannet meg opp til å dra til legen med den store esken. For en gangs skyld var legen ganske presis. Jeg ble litt overrasket da han tok meg med inn på sitt vanlige legekontor, for der var det bare en vanlig flat benk, med sånne "beinholdere" nederst ved beina. Jeg satt der og funderte på hvor ubehagelig det ville være å ligge helt flat på rygg, med beina spredd milevis fra hverandre. Legen lurte på hvor lenge siden det var siden siste celleprøve, og jeg måtte innrømme at det var nok litt for lenge siden. Legen gikk for å hente noe som han manglet, og da han kom tilbake til kontoret sitt, låste han døren. Jeg vet ikke helt om jeg skal være happy for at han slik forhindrer at noen uforvarende åpner døra (og blotter meg for de som sitter og venter på gangen) eller om jeg skal bli smånervøs for at jeg skal kle meg naken med en fremmed bak en låst dør... Vel, ingen vei tilbake. Døra er låst, og legen vipper opp den senga si, slik at den plutselig ble en gynekolog-stol.

"Nå er jeg klar", sier han. Hohoi, her er det bare å kaste fillene! Et godt tips er å unngå å ha på seg strømpebukser når man skal kle av seg hos legen (eller hos fysioterapeut/manuellterapeut eller liknende), for det er innmari klønete å kle på seg igjen etterpå.... Jeg tok av meg buksa og trusa. Så begynner man å fundere på om man skal beholde sokkene på eller ta av de også? Hva er normalt, liksom? Jeg ville kle av meg minst mulig, så jeg beholdt de på.... 

Jeg klatret opp på benken, og gjett hva legen sier så....? "Lenger ned, enda mere ned". *Sukk* jeg klarer jo aaaaaldri å plassere meg langt nok ned!

Men denne gangen fikk jeg høre noe nytt også.... "Eeehm", sier han, "Du må nok spre beina enda litt mer". Jadda, jeg har visst begynt å knipe igjen!

Spekulumet stappes inn og åpnes opp. Og åpnes opp. Og åpnes opp. Helt til det ikke går an å åpne det mer.

Celleprøven kiler litt i livmorhalsen når den tas, og er ferdig på et blunk.

Men så begynte det "morsomme", i hermetegn. Plutselig stikker det sånn sinnsykt i livmoren, og jeg klarer ikke å la være å aue meg. Så kjente jeg godt at noe ble stappet opp i livmora. Ubehagelig er bare fornavnet. Han tukler litt oppi der, og ble heldigvis fornøyd etter en stund. Men da begynte han å tørke opp alt blodet.... Det var heftig rødt og en liten mengde med rødt.

Når han er ferdig, forteller han at han måtte klippe opp livmorhalsen med en tang for å få tilgang til en "strak vei" inn i livmora med spiralen. Ikke rart at det gjorde vondt! Og det forklarte også alt blodet...

Nå priser jeg meg lykkelig for at spiralen har fem års holdbarhet, for dette ville jeg ikke ha gjort særlig ofte!!

 

Et år har gått

Et år har gått siden jeg fikk kjenne ahkus (bestemors) varme hud, og høre hennes pust. Over et år siden jeg hørte stemmen hennes. Vår siste prat på tomannshånd er godt gjemt inni hjertet mitt, og vil aldri bli glemt. Det har vært mange tunge dager. Den dagen da faren min gikk bort, var ekstra tung. For ahkku var blant de første jeg hadde lyst å ringe til. Jeg holdt faktisk på å ringe henne, før jeg kom på at ho hadde forlatt oss 5 måneder tidligere. Det var tungt å gjentatte ganger måtte fortelle faren min at ho var død. Hver repetisjon av de ordene, gjorde det mer sant. Jeg har nemlig fortrengt det i stor grad. Jeg har nesten ikke vært i Maze siden hennes bortgang. Det er vel min måte å håndtere tapet på. Jeg har ikke hatt lyst til å se hennes hus stå forlatt. Eller enda verre, å se noen andre bo der.

Det var ahkku som holdt slekta sammen. Nå er vi spredd for alle vinder. Tenk at ett menneske kan gjøre en så stor forskjell! For det finnes ikke mange maken til min ahkku. Ho oppdro 11 egne barn, tok seg av sin svigermor, mor og mann på deres gamle dager, tok seg av sin søsters barn mens de gikk på skole, tok seg av flere av barnebarna sine. Alt dette gjorde ho mens mannen var opptatt hos reinflokken. Huset hennes var alltid åpent og alle var velkomne. Til alle døgnets tider. Det var alltid mat å få, og ho ble fornærmet om noen påsto de ikke var sulten. Selv reinpolitiet visste at de var velkommen til å stoppe for både en prat og en matbit. Når hukommelsen hennes sviktet, hadde jeg et svare strev med å overbevise henne om at jeg faktisk akkurat hadde spist maten ho serverte. Ho kunne jo ikke la "barnet" sulte.

Et år. Det føles som en evighet når jeg tenker på hvor lenge noe har manglet i livet mitt. Samtidig føles det som om det var i går jeg satt ved sykesenga hennes. Det er enkelte ting jeg husker så altfor godt. Ordene vi utvekslet. Omtanken jeg følte. Følelsen av at ingenting annet betydde noe i det øyeblikket. Da var ahkku viktigst. Den vonde samvittigheten som gnagde; jeg hadde vært sjeldnere hos ahkku mens faren min var syk. Følelsen av at jeg skulle ha vært mer tilstede, samtidig som jeg logisk sett vet at jeg ikke kunne ha valgt annerledes. Ahkku hadde mange barn og barnebarn som stilte opp, mens faren min var alene. Jeg fikk muligheten til å gi ahkku noe tilbake. Ho fikk kanskje føle samme tryggheten som ho har gitt meg i alle år. At det var noen der. At noen brydde seg. At ho var noe helt spesielt for meg.

Begravelsen er som et svart hull i min hukommelse. Jeg husker enkelte ting, men det meste har jeg fortrengt. Det føles veldig rart å ikke huske hvem jeg har snakket med, hvem som var der, hva jeg gjorde den dagen. Det meste er helt visket vekk. Det er kanskje like greit, for det viktigste er å huske ahkku. Og ho vil aldri bli glemt.

Dette bildet er tatt i konfirmasjonen til datteren min. Ahkku står og poserer sammen med den andre gjenlevende oldemoren til datteren min.

 

Et lite tilbakeblikk på 2015

Året 2015 viste seg å bli et år med mange forskjellige opplevelser.

Året begynte med at jeg var mye syk selv,men jeg ble frisk nok til at turen til Sør-Sudan kunne gjennomføres. Jeg kom hjem med mange inntrykk og mange tanker.



Pressedekning i forkant av turen til Sør-Sudan.



Jeg var med på Trondheimskonferansen for første gang, og jeg skal definitivt tilbake! Kanskje jeg tør innta talerstolen også neste gang...

Februar kom med akutt sykdom hos faren min og jeg satt ved sykesenga i 10 dager i strekk.  Dessverre gikk jeg glipp av jenteturen til AEG, men jeg trøstet meg med at det kommer flere AEG.

I februar valgte jeg å levere permisjonssøknad til jobben min. Jeg så ingen annen løsning. Jeg hadde brukt opp nesten alle lovbestemte permisjonsdagene mine, og jeg visste at det fortsatt var behov for hyppige reiser til Karasjok. I tillegg var bestemor blitt syk. Jeg var redd for at jeg risikerte at jeg ikke ville få permisjon til å være sammen med dem på slutten. Siden jeg uansett ikke trivdes med arbeidsmiljøet, og min kamp for endringer ikke førte fram, så var det best for meg selv å bare si opp. Den avgjørelsen viste seg å være den beste jeg kanskje noensinne har gjort.

I mars går jeg ut i ulønnet permisjon. Jeg var også delegat på FOs kongress. Dette var en intensiv og morsom opplevelse. Kongressen valgte meg inn som 1.vara for Akershus til landsstyret.


Jeg var oppe på talerstolen et par ganger og jeg fikk også dele ut premier fra Norsk Folkehjelp (bilder fra turen vår).

I april ble Duodji Of Hirsahill født. Dette var i forbindelse med at jeg var på vårmarked på samisk hus og solgte tinntrådarmbånd.

Mai måned kom med mere sykdom, og jeg var sammen med bestemor hennes siste tolv dager.

Deretter ble jeg selv operert i slimhinnene i nesen.

Juni måned kom med ny jobb og tur til Svolvær for å delta på FOs avdelingskonferanse.



Deretter sto ferietur til Kreta for tur.



Juli kom med valper hjemme hos oss. Det var en smådramatisk fødsel, men vi klarte å berge 7 valper. Dessverre viste det seg at to var døve. For første gang solgte jeg en hest som er født hos meg. Hemera flyttet til Sverige.



August kom med enda mere sykdom og jeg satt to uker ved sykesenga. Samtidig begynte valgkampen. Jeg hadde nemlig i februar sagt ja til å stå på lista til SV i Sør-Odal.


I september blir jeg valgt inn som 3.vara for SV i kommunestyret og jeg blir også valgt inn i Ullern menighetsråd. Lundehunden Mist flytter til oss.

I slutten av september reiste jeg på utstilling med Irja og Katinka, og kom hjem med en 2.premiert og en 3.premiert hoppe.

Irja ble 2.premiert.

Katinka ble 3.premiert.

Oktober kom med min fars dødsbudskap. Resten av oktober handle i grunn om alt som følger med et dødsfall. I slutten av oktober flyttet Jade til Nesodden.


I november ble det en business and pleasure tur til Lisboa. Arbeidsutvalget i FO Akershus skulle snekre sammen budsjettet for 2016.

Desember kom med en liten kjærestetur til Berlin.


(du får tilte litt på hodet for å se på dette bildet...)

I romjula ble Mist vist fram på valpeshow for første gang, og frøkna gikk hen og ble best i rasen valp og ble 4. best i gruppa (i en kjempestor gruppe med valper!).



En telefon som man skulle ønske man aldri fikk

Når jeg la meg om kvelden den 9. oktober, lurte jeg på om jeg skulle la lyden på mobilen være påslått den natten. Jeg fant ut at jeg like gjerne kunne ha den på lydløs, siden jeg uansett ikke kunne forlate huset siden jeg var alene hjemme med minstemann.

Når klokken min ringer 07.30, ser jeg at jeg har to ibesvarte anrop. Fra helsesenteret i Karasjok. Den første oppringingen var litt over klokka tre om natta og den andre var 06.30.

Jeg ringer tilbake. Når jeg presenterer meg, sier ho at ho har triste nyheter, men jeg har vel ventet på det. Tankevirksomheten slår inn. Kan det være.....? Nei, han har sikkert blitt sykere igjen....? Jeg svarer litt usikkert at jeg har vel ventet på det... Men det er jo spørs hvilke nyheter ho har?

Ho forteller at faren min gikk bort klokka 06.10. Det eneste jeg lurer på umiddelbart, er om han hadde smerter. Det hadde han hatt og han fikk ekstra smertelindring.

Jeg legger på og ser på klokka. Klokka er 07.32. Jeg ringer til mannen min og bryter sammen i gråt. Deretter prøver jeg å ta meg sammen og begynner å ringe tantene og onkelen min.

Så kom jeg på at det kanskje er noen på morssiden av slekta mi som må få informasjon om dødsfallet. Den første tanken som slo meg, er at jeg må ringe bestemoren min. Og da rant tårene igjen. Bestemor gikk jo bort i mai. Jeg kan jo ikke ringe henne....



Personalet på helsesenteret skjønte at slutten var nær da de var innom ham 02.10. Han hadde smerter og fikk smertelindring. Han ba om at jeg og tvillingsøsteren hans skulle bli oppringt. Han hadde snakket om døden og han var redd for å dø. Han var våken og klar på slutten.

Nå har han ikke smerter mer.

Valpene får fast føde

Valpene ble tre uker gamle sist søndag, og da begynte jeg å gi dem fast føde. I begynnelsen får de kjøttdeig. Disse valpene hadde matvett fra første sekund og kastet seg over maten. Til det aller første måltidet spiste de faktisk 300 g kjøttdeig!

De siste dagene har jeg blandet oppbløtt valpefor i kjøttdeigen. Valpeforet er tydeligvis mye mer mettende enn kjøttdeig, siden de ikke klarer å spise like mye.

Alle tispene er for lengst solgt, og jeg kunne ha solgt dobbelt så mange tisper som jeg har. Denne gangen skal jeg ikke beholde en valp selv, siden jeg ikke vil gi fra meg noen av gamlingene. Mannen min påstår nemlig at det ikke er plass til enda en dalmatiner. Jeg skjønner ikke hva han snakker om...

Jeg har fortsatt en eller to hannhunder til salgs.

Uansett ser dette mye mer lovende ut enn sist jeg hadde valper! Da hadde jeg 5 valper hjemme når de var 5 mnd gamle! En av de skulle til New Zealand og holdt på med alt av blodprøver og avføringsprøver, to var usolgte og jeg hadde funnet ut at det var like greit å beholde de to jeg likte best, siden markedet uansett var så trått. Denne gangen er jeg den eneste på Østlandet som har dalmatinervalper denne sommeren, så jeg har fått bare supre valpekjøpere. Det føles som ren luksus å kunne få selge valper til de beste hjemmene som finnes.

Spesialbehandling

Den nybakte moren vet å stille krav til sine omgivelser. Ikke snakk om at ho vil spise vanlig tørrfor! Og jeg kan jo ikke akkurat la ho skippe noen måltider, siden melkeproduksjonen krever endel ekstra energi. Så da blir det spesialservering (noe som normalt ikke forekommer her i huset!).


Lyuba vil helst ha kylling!

Hvordan se forskjell på en svart og en brun nyfødt dalmatiner?

Dalmatineren er hvit som nyfødt, men likevel kan man se om den vil få brune eller svarte prikker. Hvordan er det mulig, tro?



Nesen og ørekanten avslører som oftest hvilken farge valpen har! Som helt nyfødt er de brune valpene ofte rosa på snuten og de svarte er ofte grå. Ganske kjapt får nesebrusken den rette fargen.


Klarer du å se hvem som er svart og hvem som er brun?

Møt "Keiser'n" og si farvel til ham

Her er lille Keiser'n. Han er en av de to valpene som kom til verden ved keisersnitt.


Keiser'n var veldig kvikk med en gang han ble født, kvikkere enn sin medsøster Keiserinna (ho ble også født ved keisersnitt). Men han strevde litt med å die når Lyuba var ferdigsydd. Han klarte å die litt, men hadde ikke helt teknikken inne og jeg måtte passe på at han ikke ble dyttet bort.

Når vi kom hjem, ble det klart at Keiser'n slet veldig. Han klarte ikke lengre å die i det hele tatt og måtte få morsmelkerstatning på sprøyte (han klarer ikke å suge på flaske). I går kveld var han såpass svak at han fikk sove sammen med datteren min. Han slet nemlig med å holde varmen sammen med de andre, for han ble bare dyttet bort. Nyfødte valper kan ikke regulere kroppstemperaturen sin selv, og må ha påvirkning fra omgivelsene rundt seg. Enten kryper de inntil moren eller sine søsken. I dag tidlig klarte han nesten ikke å få i seg melk via sprøyte heller, og det så virkelig mørkere ut enn mørkest. Men i kveld har han fått i seg tre teskjeer med morsmelkerstatning (han har tidligere bare fått i seg en teskje om gangen). Men han er fortsatt like slapp, så han er ikke i bedre form helt enda.



Innimellom får han lov til å ligge under genseren min, slik at han får varme.

 

Bare noen timer etter at dette innlegget ble publisert, måtte jeg ta den tunge avgjørelsen om å gi Keiser'n evig hvile. Han skrek i flere timer og uansett hva vi gjorde, klarte han ikke å finne ro. Nå har han ingen smerter og vi glemmer deg aldri, Keiser'n!

Valpene ble født 05.07.15


Lyuba begynte å vise tegn til nærstående fødsel på fredagskvelden. Da spiste ho ikke middagen sin. På lørdag spiste ho ingen måltider og ho peste endel. Natt til søndag sov jeg sammen med henne i stua, og ho styrte mye nattestid. Drev og ommøblerte inni valpegrinda og vi sov lite begge to. Ho peste hele tiden, selvom vi hadde airconditionen på full guffe. På søndag kl 15 var det masse vått i valpekassa og Lyuba lekket masse blank væske. Jeg var overbevist om at det var forstervann. Når det fortsatt ikke var tegn til pressveer kvart på seks (f.eks her kan du lese om når man bør kontakte veterinær under valping), ringte jeg veterinærvakta på Kongsvinger Veterinærklinikk. Heldigvis var det en kjent stemme som svarte telefonen! Han ville ha oss inn så kjapt som mulig, siden han ventet inn en veldig syk pasient kl 19. Så vi hev oss i bilen, med en kasse som vi kunne ha valpene i (klar for valping, nemlig!). Veterinæren tok en titt på henne og fant ut at ho hadde åpning og slimproppen var gått. Vi tok også en ultralyd og kunne se at det var flere valper (ultralyd egner seg ikke til å telle antall valper) og at den valpen som lå først, hadde fin hjerterytme. Veterinæren mente at det ikke kom til å bli valping med det første, men om et døgn eller to. 

To timer senere begynte pressveene. Det gikk sakte og det var lite fremgang. Jeg kunne se fosterposen til den første valpen og jeg kunne såvidt skimte snuten til valpen. Jeg kunne se at valpen hikket. Det gikk nesten en halvtime og jeg kunne se at snuten begynte å bli blå. Jeg gikk inn med en finger for å kjenne, men huden rundt valpen var helt stram. I tillegg virket det som om fosterposen "satt fast" i slimhinnene til Lyuba. Jeg løp for å hente vaselin og jeg fikk datteren min til å bli med for å hjelpe meg. Jeg måtte sette telefonen min på lading før jeg kunne ringe veterinæren igjen. Han veiledet meg over telefonen og fortalte at man normalt vil gradvis utvide åpningen, men her hastet det (valpen var helt blå). Jeg måtte bare tvinge fingrene mine inn og ta tak rundt valpen, selvom det ville være vondt for Lyuba. Etter litt prøving og feiling, fikk jeg endelig dratt ut valpen. Den var ikke lengre blå men den var likevel livløs. Jeg prøvde å gni den hardt, og jeg prøvde å fjerne eventuell slim i luftveiene. Den var like livløs. En svart hanne på 295 g (noe som er ganske smått for en dalmatinervalp) fikk ikke leve. Lyuba prøvde også å få liv i valpen ved å slikke den (ho ville uansett slikket valpen slik - men normalt er det for å få den ren og tørr). For å ikke uroe tispa, fikk ho beholde den døde valpen hos seg til den neste valpen kom.Veterinæren var veldig overrasket over at valpingen startet så kort tid etter at han hadde sett på tispa, for han trodde at det fortsatt var i alle fall et døgn til valpingen.

40 minutter senere kom den neste valpen. Når jeg kunne se at også denne valpen satte seg fast på samme måte som førstemann, gikk jeg inn og hjalp den med en gang. Denne valpen hadde større hode enn førstemann. Det som så ut som en brun hanne på 330 g så dagens lys. Han var livlig og Lyuba fikk noe å sysselsette seg med. Jeg kunne endelig ta ut den døde valpen uten at ho merket noe.

Det gikk igjen litt for lang tid uten at pressveene satte igang. Jeg sendte ut mannen min for å lufte Lyuba. Det bruker ofte å sette igang riene igjen. Han kom fort tilbake med en nyfødt valp i hånden. Denne valpen ble født mens Lyuba tisset! En tilsynelatende brun hann på 355 g sklei rett og slett ut.

Neste valp kom ganske kjapt etter den tredje. Det var en svart tispe på 300 g.

Den femte valpen kom kort tid etter. Også denne valpen begynte å bli blå på snuten. Jeg måtte igjen bistå som jordmor og dra valpen ut. En svart tispe på 330 g (det ser ut som om ho får et nesten helt hvitt øre!) ble født.

Nå gikk det halvannen time før den sjette valpen ble født. Vannet gikk uten at det kom noe valp. Vi var ute på mange lufteturer, uten at det kom noen pressveer, men tilslutt kom de av seg selv. En svart hann på 370 g ble med i gjengen. Han kom med rumpa først og han var misfarget av morkake (han var grønn). Nå laget jeg litt mat til den fødende. Ho bare fnyste av meg når jeg tilbød det andre fødende tisper vanligvis kaster seg over: havregrynsgrøt. Velvel, jeg måtte finne fram kylling. Den gikk ned på høykant.

En time gikk før den sjuende valpen kom. Det var en svart tispe på 380 g. Så stoppet alt opp. Når det hadde gått tre timer, måtte jeg ringe og vekke veterinæren. Han spør om jeg tror at det fortsatt er valper igjen. Joda, svarer jeg, det er nok 4-5 valper igjen. Lyuba hadde fortsatt en tydelig mage, og om det bare er 1-2 valper igjen, kan man ikke se det på magen. Jeg måtte vekke meg en sjåfør (jeg ville helst være bak med tispa, i tilfelle det kom noen valper i bilen), og jeg pakket valpene inn i en kasse. Halv seks var vi igjen på veterinærklinikken. Han kjente etter om det var en valp i åpningen, men det var det ikke. Vi tok også røntgen for å sjekke hvor mange valper ho fortsatt bar på. Vi kunne telle fire. Veterinæren tittet veldig på bildene og mumlet noe om en ryggrad. Lyuba fikk deretter en sprøyte med riefremkallende og en sprøyte med kalk. Den riefremkallende sprøyta bruker å virke ganske kjapt, men ikke denne gangen. Ho fikk en sprøyte til. Da sa veterinæren: "Da er det jo et spørsmål om hvor lenge man skal vente før man tar fram kniven". Jeg svarte at nå har det gått såpass mange timer siden den forrige valpen, og når riefremkallende har ingen virkning, så må man bare åpne opp. Man vil jo gjerne prøve å berge de valpene som fortsatt er der inne.

Veterinæren ringer og vekker en annen veterinær og vi begynner å forberede Lyuba for operasjon. Ho blir satt på væskedrypp og ho får epidural (akkurat som mennesker!). Kuvøsen blir skrudd på. På dette tidspunktet begynte jeg å bli en anelse nervøs for at de forventer at jeg skal være med på operasjonen. Det fristet ikke så voldsomt... For 15 år siden ble jeg dritkvalm av lukten av desinfiseringsgreiene som veterinæren brukte da hunden min ble lappet sammen, så en virkelig operasjon er nok ikke det første jeg vil være med på. Heldigvis fikk jeg beskjed om å sette meg ned mens de bærte tispa til operasjonssalen.

Det gikk en stund, kanskje et kvarter/en halvtime, før veterinæren kom ut med to valper. Jeg og sjåføren min begynte å gni de tørr (og for å stimulere de til å kvikne til - de kan være slappe etter et keisersnitt pga medisinene). Det var en svart hanne og en brun tispe. Tispa hadde litt slim i luftveiene, og jeg prøvde å få fjernet det. Dessverre uten hell. Veterinæren kom tilbake for å spørre om hvordan det gikk med disse to. Han prøvde også å få fjernet slimet, men med like lite hell som meg. Han satte de da inn i kuvøsen. Han kunne fortelle at det ikke var liv i de to andre valpene. Den ene hadde vært død en stund, og hadde kilt seg fast. Siden den satt fast et stykke bak i livmoren, ble heller ikke pressriene stimulert. Den andre valpen så fin ut, så de prøvde å få liv i den. Dessverre uten hell.

Så ble vi sittende på veterinærklinikken til klokka passerte ni. Både jeg og Lyuba halvsov der vi satt på gulvet...



Resultatet ble da fire hanner og fire tisper.

Jeg er ganske fake nå

Nå begynner jeg å bli litt fake her. Bare se bildene nedenfor....


Jeg har satt på vippeextensions! Jeg har vurdert å gjøre det lenge, men har stadig utsatt det. Men nå har jeg fått ut fingeren og kan endelig kaste mascaraen!



Jeg vil ikke ha ekstremt lange vipper, jeg vil at det skal se ut som om vippene kunne vært mine egne. Derfor har jeg ganske korte vippeextensions. Extensionene er ca dobbelt så lange som mine egne vipper, men de er mye kraftigere enn mine egne vipper.

 

Sorg er en merkelig greie

Når ahkku døde, var det veldig overveldende følelsesmessig. I dagene etterpå følte jeg en merkelig lettelse. Lettelse for at jo slipper å ha smerter lengre. Lettelse for at jeg vet hvor ho er nå. Ho har selv fortalt hvem som kom for å hjelpe henne videre. Lettelse for at jeg slipper å bekymre meg for hennes ve og vel hvert våkne øyeblikk.

I dag kom sorgen kastende over meg. Mens jeg sto i en butikk. Noe så enkelt som at synet av en ting som mknte meg om hennes siste dager, utløste tårene. Man føler seg bra dum når man prøver å tørke tårer i det offentlige rom før noen ser tårene...

Når jeg da senere på dagen fikk spørsmål om hvordan det går med meg, var det ganske enkelt å fortelle at jeg fortsatt er i sjokkfasen eller kanskje jeg bare fortrenger det hele...

Som sosionom har jeg lært om de forskjellige fasene i sorgen, men det er veldig overveldende å faktisk oppleve disse fasene selv...

Døden kan være nydelig

Jeg har alltid sett for meg at døden er noe skummelt og noe fælt. Nå har jeg fått oppleve at døden kan være vakker. Min ahkku (bestemor) gikk bort på fredag. Ho var syk lenge og jeg var sammen med henne de siste 12 dagene ho levde.

Jeg fikk oppleve mange fine øyeblikk iløpet av disse 12 dagene. Alle de stundene da ahkku var smertefri og var seg selv, var verdifulle. Våre siste samtaler har jeg gjemt inni hjertet mitt og de vil aldri bli glemt.

Ahkku forlot denne verdenen med noen av sine nærmeste rundt seg. Når vi skjønte at det nærmet seg slutten, begynte vi å lese fader vår sammen. Deretter sang en av mine tanter ahkus favorittsalme. Ahkus pust ble helt rolig når ho hørte salmen. Når salmen nærmet seg slutten, tok ahkku sitt siste åndedrag, helt rolig. Hele settingen var så nydelig, og jeg er så glad for at ho fant fred.

Takk for alt du ga meg. Takk for alt du lærte meg. Takk for at du var den du var. Takk for at du kalte meg for ahku manna (bestemors barn). Takk for at jeg fikk lov til å være der for deg i dine siste stunder, slik som du har vært der for meg hele livet mitt. Hvil i fred, ahkku!

Boller i ovnen?

Nå kan det hende det er boller i ovnen hos oss. Siden jeg skriver på mobilen og ikke har noen fine bilder på mobilen.... Blir det ingen bilder med dette innlegget.

Lyuba (Toot's Everybody's Fool) har blitt parret med Toot's I Don't like mondays og vi satser på at det blir valper rundt 6.juli.

Vi var på introduksjonskurs for rally lydighet (hvilket Lyuba tok på null komma niks og vi skal heretter trene på dette) og oppdaget at ho var nesten høyløpsk og ble parret dagen etter. Siden Brona og Lyuba begynner å bli såpass voksne, måtte jeg bestemme meg for om jeg skulle ha valper på dem eller ei. Tispa må ikke være for gammel når ho har sitt første kull og tida mi begynte å renne ut.

Når jeg kommer hjem, skal jeg legge ut info med bilder av foreldrene og stamtavlen.

Dagbladet bruker også døde barn for å selge aviser

Dagbladet har også kjøpt dette grusomme bildet....

 

Jeg blir fysisk dårlig av å se at media er mest opptatt av profitt. Det er bare tull at de ønsker å opplyse nordmenn. Dette er ren kynisme.

TV2 nyhetene har ikke brukt bilder av døde mennesker i dag, men de viste likposer med døde mennesker i. Dette er tross alt bedre enn å vise et barn som akkurat er løftet opp av vannet. Dette bildet viser ikke akkurat en verdig behandling av den døde. Jeg skjønner jo at man må få opp menneskene på et vis, men dette trenger da virkelig ikke å vises rundt på hverken riksdekkende eller internasjonal media.

VG Nett forsvarer bildebruk av døde barn

Dette bildet på VG Nett gjorde meg dårlig i kveld:

Dette er faktisk et barn som har druknet i Middelhavet og tas opp på land i Hellas.Når man klikker seg inn på saken, får man opp det bildet i såpass stor størrelse at det fyller hele PC skjermen min.

Jeg sendte følgende mail til vakthavende redaktør på VG Nett:

Jeg syns det er veldig ubehagelig at det legges ut bilde på forsiden av et dødt barn (dette barnet kom aldri fram til Europa).
I saker med bilulykker og drapssaker i Norge, blir de døde alltid sensurert. Det blir helt feil når et syrisk barn ikke sensureres på samme måte!
Jeg ber om at dere tar bort dette bildet på forsiden.

Ellen Utsi


Jeg hadde et ørlite håp om at dette ville bli tatt til følge, men den gang ei:

Hei Ellen!

Takk for ditt innspill til oss om bildet av det døde barnet ved Rhodos. Vår redaksjonelle vurdering er at det er riktig å vise dette bildet, også på VG Netts forside. Vi mener dette har en dokumentarisk verdi som vi ikke synes det er riktig å skjerme våre lesere fra, virkeligheten kan være grusom og det er vår oppgave å formidle også det. Vi mener bildet er nedtonet i at det er uten grafiske detaljer, og barnets ansikt er skjult slik at han eller hun ikke er gjenkjennbar.

Vi setter pris på din tilbakemelding, men kommer ikke til å fjerne bildet.

Med vennlig hilsen

 

Eva-Therese Grøttum

Nyhetssjef


VG Nett mener faktisk at det er nødvendig og "dokumentarisk" å vise døde barn på forsiden. Jeg som leser hadde absolutt ingen mulighet til å unngå dette groteske bildet. Jeg hadde faktisk en plan om å begynne å abonnere på VG, men nå har jeg helt klart ombestemt meg! Jeg blir nok heller ikke å bruke VG Nett like flittig framover, for dette vitner om at VG Nett ikke har respekt for de døde og deres pårørende.

Hvorfor skal ikke lesernes mening bety noe? Jeg vil absolutt ha nyheter om situasjonen i Middelhavet, men jeg ønsker ikke å se bilder av døde mennesker, selvom bildene ikke er såkalt grafiske eller gjenkjennbare.

 

Jeg, en politiker??

I januar hadde jeg og mannen min en av våre mange politiske diskusjoner, og han sa at det ikke var noe vits i å stemme på SV, for de var jo så små at de likevel ikke gjorde noen forskjell. Jeg syns at det var noe i det han sa, og tenkte at nå var det jaggu meg på tide å gjøre noe mer enn bare å stemme på SV og jeg meldte meg inn i SV. Så gikk det knappe to måneder før jeg fikk en telefon fra en jeg kjenner. Det tok litt tid før jeg klarte å skjønne hva han snakket om, for det var helt utenkelig at jeg skulle få et slikt spørsmål. Han lurte nemlig på om jeg kunne tenke meg å stå på lista til SV i Sør-Odal. Jeg fikk min vanlige sjokkerte reaksjon: jeg flirte. Hver gang jeg blir utfordret til å gjøre noe jeg syns er skummelt, så begynner jeg å le.

Vel, jeg trengte ikke lange betenkningstida. Noen timer senere sa jeg meg villig til å ta utfordringen. Som sosialarbeider må jeg gjøre det jeg kan for å gjøre samfunnet bedre for vanskeligstilte. Jeg gjør dette allerede som tillitsvalgt, men nå kan jeg kanskje få muligheten til å gjøre det politisk også.

Jeg regnet jo egentlig med at jeg ville komme ganske langt ned på lista, men jeg ble plassert på 8. plass (av 19). Så nå blir det valgkamp i år! SV har to plasser i kommunestyret i Sør-Odal og har plass i alle faste utvalg i kommunen.




 

Jeg er valgt og kan ikke nekte å stille opp....

Fikk et noe snodig brev i posten i dag, og mannen min fikk et likedan brev.

Vi fikk altså forespørsel om å stille oss til valg som kandidater til menighetsrådet. I brevet står det at vi må ta kontakt dersom vi ikke stiller til valg, den som tier samtykker. Jeg er vant til at valgkomiteen tar kontakt med aktuelle kandidater og på den måten forsikrer seg at kandidatene forstår hva de eventuelt sier ja til... Det virker som om det er endel som blir forespurt nå, og deretter vil den endelige kandidatlista spikres.

Jeg ble fristet til å google litt, og fant da noe interessant i lovdata (kirkeloven):

§ 6.Menighetsrådets sammensetning.

Valgbar til menighetsråd og pliktig til å ta imot valg, er den som har rett til å stemme ved valget og som senest i det år det stemmes vil ha fylt 18 år.

Rett til å kreve seg fritatt for valg til menighetsråd har den som har fylt 65 år før valgperioden tar til, den som har gjort tjeneste som medlem av menighetsrådet de siste fire år og den som påberoper seg hindring som menighetsrådet godkjenner

 

Jeg kan da faktisk ikke bare si at dette gidder jeg ikke... Jeg ser jo at jeg bare kan vinke farvel til alt som heter fritid de neste fire årene.... Følg med på bloggen for å se hva annet jeg skal holde på med de neste årene.

Hvor gammel er du?

Eller, hvor gammel er hjertet ditt?

Jeg ble fristet til å ta denne testen her.

Jippi, hjertet mitt er like gammelt som resten av kroppen min!

Hvordan gå fra størrelse XXXXXXL til M/L på noen dager?

På facebook feeden min dukket opp en morsom lenke:

Jeg trengte ikke å klikke på den lenken, for jeg har nemlig gått fra str. XXXXXXL (altså 6 X'er!!) til str. M/L på bare noen dager!

Hvordan er det mulig, tenker du kanskje i vantro. Det er faktisk ganske enkelt. Skaff deg en invitasjon til Sør-Sudan og en garantist for oppholdet. Reis til Sør-Sudan. Pass på å enten reise uten bagasje eller sats på at flyselskapet mister bagasjen din. Sistnevnte alternativ kan være best, for da dekker flyselskapet all shopping i Sør-Sudan. Vel framme i Sør-Sudan, innser du raskt at det er håpløst å håndvaske alle klærne og det er ikke noe deilig å måtte tørke klær på kroppen (de nettene man har for lite tid uten klær). Da trenger du en som er lokalkjent i Juba. For det er nemlig ikke så enkelt å shoppe i Juba. Utvalget er lite, og det er ikke mange butikker som tilbyr importerte klær. Når da din kjentmann har vist deg veien til en butikk, raider du butikken for shampoo, balsam, deodorant, truser og sokker. Bruk litt tid på åstrekke på trusene og fundere på hva som er riktig størrelse. Et godt råd er å IKKE kjøpe samme størrelse som du bruker hjemme. Når du passerer grensa til Sør-Sudan blir du nemlig veldig mye feitere, av en eller annen merkelig grunn. Om du reiser sammen med noen, så kan du raske med deg noe av det fine sexy undertøyet som butikken har. Dersom du reiser alene, er dette litt bortkastede penger. Gå til kassa, og betal en svimlende sum. Dyrere enn i Norge. Betydelig dyrere i Norge. Importerte varer er nemlig veldig dyre i Sør-Sudan. Dette skyldes at det er vanskelig og dyrt å få transportert varer inn til landet (pga dårlige veier). Deretter haster du hjem og tar på deg en ren truse. Om du er heldig, får du trusa ovenfor knærne.

Denne historien er faktisk ganske så sann. Bare se på hva jeg kjøpte i Juba:

Det verste er at trusa bare var BITTELITT for stor. Så rompa mi er faktisk sør sudansk str XXXXXL (ca. 5XL da...)....

Det var litt deilig når kofferten min kom fram og jeg kunne ta på meg en norsk str M/L fra Lindex....

Sånn gikk jeg fra str. M/L til 6XL og deretter fra 6XL tilbake til M/L på bare noen dager.

Ville du gitt meg visum til innreise?

Når man skal til Sør-Sudan må man ha en invitasjon fra noen i Sør-Sudan for å få innvilget visum. Denne personen må også garantere for ditt opphold.

I dag har jeg vært og levert visumsøknaden... Ambassaden vil ha 2 bilder til visumsøknaden, og siden jeg regner med at passfoto fra da jeg var 14 år, ikke vil bli godkjent... Så måtte jeg gjennom prosessen med å ta nye passfoto. For å si det sånn... Første forsøk gikk rett i dass, så jeg dro for å ta svart/hvitt bilder i stedet. Det ble et hakk bedre, men det ble påstått at jeg så ut som en NOKAS-raner (min morsomme medambassadør fikk seg en latter, hun sluttet å le da hun fikk sine egne bilder).

Her er bildet fra første forsøk:

E-post versjonen av bildet ser jo slettes ikke gæernt ut. Men utskriften av bildet ser helt for jævlig ut. Bare se:



Dere får unnskylde meg for at bildet ikke er rette veien... Jeg og pc'en blir ikke enige om visningen her. Dere får snu litt på pc'skjermen/telefonskjermen, så det ser sånn høvelig riktig ut ;) Fargene på fargebildet ble jo heeeeelt på bærtur, så da bestemte jeg meg for å ta bilde i svart/hvitt også. Nå er dere herved advart: IKKE ta fargebilder i fotoautomaten som er på Oslo S!



Svart/hvitt bildet ser noenlunde normalt ut, bortsett fra at jeg har prøvd å ta bilde slik som kravene til passfoto er pr i dag. Dvs: ingen skjerf, ingen briller, ikke noe smil, ørene skal vises...

Vel, vel, hadde du innvilget meg visum? Følg med for å få det rette svaret! Svar kan forventes allerede før jul.

Full dialekt forvirring

Jeg er oppvokst med samisk som morsmål, og jeg begynte å lære norsk like før jeg begynte på skolen. I sjette klasse begynte jeg med opplæring i engelsk.

Moren min er fra en bygd i Kautokeino, og hun prater dermed Kautokeino dialekt. Faren min er fra Karasjok og prater Karasjok dialekt. Jeg bodde mine aller første år i Maze (der det snakkes Kautokeino dialekt), og jeg flyttet til Karasjok. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg byttet dialekt på morsmålet mitt. Når vi da flyttet tilbake til Maze da jeg gikk i 2.klasse, oppdaget jeg ganske kjapt at jeg måtte bytte dialekt igjen. Det er ikke positivt å skille seg ut dialektmessig på skolen! Så da byttet jeg atter en gang dialekt, og fortsatte med å stort sett snakke Kautokeino dialekt. Men når jeg snakker med folk som snakker Karasjok dialekt, så er jeg ganske snar med å tilpasse min dialekt etter Karasjok dialekten. Jeg har tross alt snakket den dialekten i flere år som liten.

Når det gjelder norsk dialekten min, så har jeg endret den utallige ganger. Det finnes rett og slett ikke tall på det. Jeg har i grunnen ikke noe forhold til norske dialekter, så jeg har ingen problemer med å endre dialekten utfra hvem jeg snakker med. Jeg vil tro at bergenser og totninger (feks) kan misforstå dette, og tro at jeg hermer etter dem... Men jeg lover at dette er helt ubevisst, og rett og slett fordi jeg ikke er knyttet til en spesifikk norsk dialekt! Norsk dialekten min er en salig blanding fra alle områdene der jeg har bodd og oppholdt meg, og blir i tillegg krydret med dialekten til folk rundt meg...

Da jeg gikk i 6. klasse var det litt spennende å bli kjent med en praktikant som var på en gård i Maze, for ho var faktisk fra England (Plymouth, for å være eksakt). Innen det hadde gått noen måneder, påsto ho at jeg snakket engelsk med engelsk dialekt. Dette fikk jeg faktisk bekreftet da jeg var i London for et par år siden. Alle Londonerne var helt overbevist om at jeg var fra London, uansett hvor mye jeg bedyret at jeg er norsk.

Jeg må jo flire av mine utro dialekter, men sånn er det bare ;) Sålenge jeg kan gjøre meg forstått og kan skrive ordentlig, så skal jeg være fornøyd!

Jeg skal til Sør-Sudan!

Fagforeningen min, FO (Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere), skal sende 4 ambassadører til Sør-Sudan. Jeg er så heldig at jeg er en av disse ambassadørene! Ambassadørene skal nevoder for å se prosjektene som FO støtter. FO støtter kvinne-relaterte prosjekter i Sør-Sudan. Det er Norsk Folkehjelp som har disse prosjektene i Sør-Sudan og FO har innledet samarbeid med Norsk Folkehjelp.



I går hadde ambassadørene og Norsk Folkehjelp første møte angående turen. Vi er totalt 8 personer som skal reise sammen: 2 ambassadører fra Akershus, 2 ambassadører fra Hedmark, 1 fra FO sentralt, 1 fra Fontene (FO's fagblad) og 2 fra Norsk Folkehjelp.


Jeg gleder meg som en unge =D Det er ikke ofte man får muligheten til å reise til et krigsherjet område i trygge former. Norsk Folkehjelp har vært i Sør-Sudan siden 1986, og de kjenner området godt. Vi skal oppholde oss i områder der det ikke er kamper, men man vil likevel se at landet er preget av urolighetene som er i Sør-Sudan.


De 4 ambassadørene vil lage hver sin blogg angående turen. Her vil det bli lagt ut innlegg hver kveld på turen. Vil dere at jeg skal linke til blogginnleggene fra min facebookside?

Jeg skal bli som Forrest Gump

Husker dere filmen Forrest Gump? Nå skal jeg bli som ham! Når han var liten, gikk han med skinner. En vakker dag lærte han å løpe og da sluttet han aldri å løpe.

Jeg har fått meg nye sko. Fine sko. Oppmuntrende sko. Behagelige sko.

Torturisten min (aka manuellterapeuten min, ikke misforstå - han er helt enestående, selvom han kaller seg torturist) har tvunget meg til å begynne med trening på treningsstudio og har laget et styrketreningsopplegg til meg. Oppvarmingen består av 15 min på tredemølla. Hittil har jeg bare gått i 5-7 km/t, men NÅ klarer kanskje beina mine å jogge i noen sekunder (knis).



Run fast Ellen, run fast!!! *holde meg fast på tredemølla så jeg ikke fyker bakover i en helsikes fart*

Nå er vi uenige igjen. Hvem har rett, tro?

Det er ikke ofte vi snakkes, og enda sjeldnere at vi møtes. Men lell er vi ofte uenige. Hittil har jeg alltid hatt rett. Nå er jeg spent på hvem som har rett denne gangen.

Katinka fikk et sår for to ukers tid siden. Hun er typen som klør seg altfor hardt mot trepinner som stikker ut (hun har bl.a. kjørt et brukket tre opp i juret sitt - med tidenes største sår som resultat), og jeg tror at hun har gjort det igjen. Til og begynne med var såret hovent og på størrelse med en golfball. Nå er hevelsen mindre, men såret har ikke grodd og det er fortsatt ca 1-2 cm hevelse. Jeg hadde litt lyst til å lufte hengeren min i dag, så vi kjørte en tur for å teste ut den ganske nybygde hesteklinikken på Kongsvinger veterinærsenter (det var ferdig for en god stund siden, men jeg har sjelden syke/skadde hester). Jeg kunne ha ringt den ambulerende veterinæren på Kongsvinger, men valgte heller å kjøre litt selv. Katinka trenger også hengertrening med den nye hengeren. Hun liker nemlig ikke den nye hengeren. Det lukter vel fortsatt altfor nytt.

 Vi venter på vår tur. Det er fint vær og Katinka påtok seg oppgaven med å klippe plenen litt.

Veterinæren tar en titt på det, og tror egentlig at det er en hudsvulst. Jeg var jo helt sikker på at dette ikke kunne være noe annet enn et vanlig sår, og forklarte ham at den har jo blitt litt mindre. En svulst blir vel ikke mindre bare pga pyrisept og blåspray?! Han var fornøyd med at jeg bruker blåspray og anbefalte alltid dette til sår på hest. Det både holder fluer borte og det desinfiserer. Jeg kunne berette at sårspray stort sett har reddet meg fra betennelser hos hestene. Det er jo ikke sjelden at de får seg litt sår her og der, men et par dager med sårspray fikser (nesten) det meste. Bortsett fra med Katinka... Veterinæren gikk med på å prøve antibiotika før man tar i bruk mer drastiske virkemidler.

Jeg fortalte veterinæren hvor "enkelt" det er å bruke sårspray på Katinka. Hun syns det meste er ok, men spraybokser er alltid en døden nær opplevelse. Hun må dermed først fanges inn (når hun vet at hun skal sprayes, så løper ho til kondisen sier stopp - hun har forøvrig trent seg opp til å holde galopp i en halvtime nå), hun må holdes fast i grime og leietau (hun danser rundt meg i trav - mens jeg heltemodig hopper etter og sprayer i vilden sky) og hun blir dødelig fornærmet av slik fornedrende atferd som spraying av sår og gidder ikke å se på meg mer den dagen.

Nå blir det sårspray TO ganger i døgnet (minst) og antibiotika pasta i en ukes tid framover. Katinka har dermed mistet privilegiet med å være på beite. Hun er hjemme alene og skal stå på et lite frimerke (jeg har nemlig ikke like god kondis som henne - og se for deg at jeg skal løpe etter henne i en halvtime rett før jobb!). Om ikke kulen blir borte, blir det jaggu operasjon på oss. Heldigvis sitter den slik at den er lett å fjerne og hun vil ikke få noe varig men av å miste litt hud akkurat der (i bogen - altså brystet).

Hva tror du? Tror du dette er et vanlig sår, eller er det en hudsvulst??

Fortsettelse følger om en ukes tid.

 

Edit: Vil bare legge til at jeg er råfornøyd med denne veterinæren, selvom vi kan være uenige om ting. Han er en av de få som jeg syns er virkelig dyktig!

Bortgjemt, men ikke glemt

Jeg var og besøkte faren min i helga, og da var jeg innom leiligheten hans. Det er ubeskrivelig rart å rydde leiligheten hans og tenke at ikke alle trenger å se alt som er i leiligheten hans... Jeg gikk gjennom alle tingene og bestemte hva som skal tas vare på. Det var faktisk veldig bra at jeg var alene med all jobben, for da kunne jeg ta de tenkepausene som jeg trengte underveis. Jeg var ambivalent i forhold til at jeg skulle inn i leiligheten hans. Det føles ikke helt rett at jeg skal snoke i andres ting og hemmeligheter. Nå vet jeg alt om hvordan leiligheten hans var den dagen han ble innlagt på sykehus. Hva han hadde i kjøleskapet. Hvordan soverommet så ut. Hvilke klær han brukte sist (og lå i skittentøyskurven). Hva han hadde øverst i kjøkkenskapet. Hva han hadde i boden. Hvor han la posten sin. Hva han hadde gjemt innerst i skuffen nærmest senga. Det føles som om jeg invaderte privatlivet hans. Den eneste grunnen til at jeg klarte å gjennomføre det, er at jeg tenkte at det var bedre at jeg så det enn at vilt fremmede skulle gjøre det.

I juni hadde jeg tatt med de bildene som jeg kunne finne, til rommet hans. Jeg trodde at jeg hadde funnet alle bildene, men det hadde jeg absolutt ikke gjort. Lengst inne i en skuff, sammen med viktige papirer, lå det nemlig et bilde. Et  29 år gammelt bilde som tydeligvis var tatt godt vare på. Jeg måtte ta en tenkepause da og kjente at jeg ble rørt.


Jeg er vel rundt ett år på dette bildet. Det betyr at faren min har tatt vare på det i 29 år. Jeg tok selvsagt bildet med til ham, og han kjente igjen bildet med en gang. "Det er jo deg! Det bildet hadde jeg gjemt bort!"

Jeg var gjemt bort i en skuff, men jeg var ikke glemt. Hvert år har faren min sendt bursdagshilsen til meg via Sami Radio. I år er første gangen jeg ikke har fått en hilsen... I fjor var en av de få gangene jeg faktisk hørte bursdagshilsenen selv, og jeg ble veldig rørt. Hvem visste vel at fjorårets hilsen skulle bli den siste...?

Full skjærings!

Nå er alle tobeinte ferdige med bursdagsfeiringene. Nå må jeg vise fram hva jeg kjøpte til mannen min. Denne gangen hadde han virkelig ikke snøring på hva han kom til å få (normalt bruker han å skjønne det).

Jeg har kjøpt en kniv fra Strømeng til ham!

Navnet hans og datoen da han fikk gaven er inngravert.

Jeg var innmari spent på om treåringen skulle avsløre gaven ved å fortelle hvor vi hadde vært, men det gjorde han heldigvis ikke....



Jeg er så fornøyd med at jeg fant en så morsom og holdbar gave i år =)

En emosjonell karusell

Jeg har alltid syntes at medisinske programmer er interessante, og jeg så på serien Liv og død da den gikk på TvNorge. Nå satt jeg og så på opptak av den engelske versjonen av den serien. Men i dag var det en dame som hadde samme diagnose som faren min. Og det setter igang endel følelser og tankevirksomhet. Det hjalp jo ikke akkurat på at damen døde bare to måneder etter opptaket. Jeg lurer selvsagt på hvor lenge faren min har igjen. Ingen har hittil ønsket å estimere noe. Er det fordi de er redd for at det er veldig kort tid igjen? Har jeg kanskje sett ham for aller siste gang?

Jeg håper og ønsker for min egen del at vi får et forvarsel. At jeg rekker å sette meg på et fly nordover og kommer fram mens han er bevisst. Men det er en veldig egoistisk tanke, for selvsagt vil det være best for ham om han kan sovne inn uten å kjenne noe smerter.

Egentlig så er det litt rart at denne situasjonen skal gå så inn på meg. Jeg kjenner ham jo ikke så godt som jeg skulle ønske. Jeg har bare sett brøkdeler av hans personlighet og vaner.

Ironisk nok, så har sykdommen faktisk gitt meg muligheten til å bli bedre kjent med faren min. Nå vet jeg at han har det så godt som han kan ha det. Jeg kan ringe helsepersonell og få vite hvordan han har det. Jeg kan ringe legen og snakke om bedre medisinering. Jeg kan passe på at han har alt han trenger av ting og tang rundt seg. Den muligheten har jeg aldri hatt før. Men det er en påkjenning å vite at dette er bare fordi han er for syk til å ta sine egne valg.

Alt ser ut til å skje samtidig her i verden. Samtidig med at faren min er syk, er mine gjenlevende besteforeldre reduserte nå, og jeg må nok innse at jeg kan miste de også. I alle fall mentalt. Jeg har sett tegn på dette tidligere også, men jeg har klart å være rasjonell og tenke at det er enkelte ting som følger med alderdommen. Akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke er særlig rasjonell.

Innimellom klarer jeg å "være utenfor" meg selv og klarer å se på mine følelser og reaksjoner som en fagperson. "Åja, det er SÅNN det føles å være i den sorgfasen". "Ååå, er det SÅNN det er å ha for mye å tenke på og at mer uvesentlige ting rett og slett blir glemt".

Jeg vet ikke helt hvor mye ting jeg kan planlegge framover. Kanskje jeg må drite i den hundeutstillingen likevel og reise nordover. Kanskje jeg må skippe den konserten fordi jeg får en telefon som setter meg ut av spill den kvelden. Men jeg burde jo ikke stoppe å leve heller. Det føles som om livet mitt er satt på pause. Jeg har ikke energi til mine normale påfunn. Jeg har såvidt energi til mine daglige gjøremål.

Sist jeg var nordpå, sov jeg ikke natta før jeg skulle reise. Hodet var fullt av tanker. Jeg tror at jeg på en måte var redd for hva som ville møte meg. Hvordan ville dagsformen være? Hvordan ville humøret være? Så jeg sov bare 30 min+en time på flyet + 15 min i bilen+30 min i bilen iløpet av 36 timer. Man kan jo bli tullete av mindre!

Ny header

Hva syns dere om den nye headeren min? Jeg tror ikke at jeg har vist fram dette bildet i det hele tatt, selvom det nå faktisk er to år gammelt.

Bildet er tatt av bryllupsfotografen vår, og jeg har redigert bildet.

Med vibrerende koffert

For ikke så lenge siden var det en artikkel i Dagbladet om en jente som hadde en vibrator i bagasjen, og flyet ble forsinket på grunn av dette. Nå kan jeg virkelig forestille meg hvordan den jenta hadde det.



Jeg kom hjem med et grundig forsinket Norwegian fly på fredag og jeg hadde naturlig nok en koffert med meg. Når jeg kom fram til Gardermoen, syntes jeg at kofferten min vibrerte. Jeg avfeide tanken, siden jeg jo ikke hadde noe som kunne vibrere inni kofferten. Vel hjemme syns jeg at kofferten fortsatt vibrerer. Uhm? Jeg legger den ned på gulvet, og da blir det TYDELIG at den vibrerer! Eeeh det høres ut som en dildo som vibrerer inni der. Jeg åpnet kofferten og prøvde å finne synderen.



Jeg har en elektrisk tannbørste!

Så et godt tips til alle reisende, ta batteriet ut av tannbørsten også... Ellers kan du risikere å bli ropt opp for å åpne den vibrerende bagasjen din...

Long time no see

Nå er det faktisk over 6 måneder siden jeg var inne på blogg kontoen min. Merkelig nok er det faktisk fortsatt noen som jevnlig titter innom bloggen min. Hvem er det som er såååå tålmodige blogg-lesere??

Mye har skjedd siden sist. Jobben har krevd mye energi, og siden påske har alle mine tanker kretset rundt noe helt annet enn både jobb, familie og gården. Hva skjedde? Jeg fikk vite at faren min er alvorlig syk. Diagnostisering har tatt enormt lang tid, og nå har vi kommet så langt at palliativ behandling er igangsatt. Siden påske har jeg vært to turer nordpå, og flere skal det bli.

Jeg har alltid trodd at jeg ikke skulle bli så påvirket når noe skjedde med faren min, for han har ikke fått ta del i livet mitt av flere årsaker. Jeg har tatt opp kontakten med ham i voksen alder, spesielt etter at jeg flyttet til Østlandet. Dessverre har det ikke vært mulig å holde kontakten via telefon, men jeg har kjørt 26 mil bare for å (kanskje) møte ham hver gang jeg har vært i Finnmark. Jeg er hans eneste barn, noe som såklart påvirker meg enda mer. Jeg er nødt til å involvere meg i hans situasjon. Det blir mange telefoner til forskjellige. Det blir mange spørsmål til helsepersonell. Det blir mange tanker. Hittil har jeg i grunn holdt dette ganske skjult for omgivelsene mine. Det er ikke mange som vet at han er syk og enda færre vet hvor alvorlig syk han er. Nå ser jeg at jeg er nødt til å dele dette for å klare å bearbeide situasjonen selv. Det er ikke mye jeg kan dele på bloggen, da det er mye fra hans liv som jeg ikke vil dele siden han ikke har gitt sitt samtykke til det. Men jeg kan dele hvordan jeg opplever dette som pårørende. Om møtet med helsepersonellet. Og om mine følelser.

Jeg kommer akkurat fra en reise nordpå. Jeg hadde tatt med meg begge barna mine. Det er veldig sannsynlig at det var siste gang de møtte faren min. Jeg håper på å rekke flere turer nordover iløpet av sommeren/høsten/vinteren.

 

Les mer i arkivet » September 2016 » Mai 2016 » Desember 2015
Hirsahill

Hirsahill

32, Sør-Odal

Jeg er en finnmarking i eksil på Østlandet. Er gift og har to barn, så jeg har to store barn og et lite et. Jeg driver med oppdrett av tinkere under navnet Hirsahill. Dalmatinere har jeg også, og er en del av kennel Toot's i den forbindelse. Denne bloggen vil omhandle livet mitt, dyrene mine og mine tanker om ting mellom himmel og jord. Døgnet har ikke nok timer til meg, så det hender at bloggingen blir sporadisk.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits